|
|
|
SayIt
|
Warning: Attempt to read property "navn" on bool in /home/clients/d916b5fe1abb4c0bcbbf74b1fae9c043/sites/dsgf.no/felles/include/class.dsgf.sayit.php on line 1065
Deprecated: stripslashes(): Passing null to parameter #1 ($string) of type string is deprecated in /home/clients/d916b5fe1abb4c0bcbbf74b1fae9c043/sites/dsgf.no/felles/include/class.dsgf.sayit.php on line 1065
Klær skaper folk - eller noe liknende, med ski på beina
Generelt: Klær Skaper Folk - Eller Noe Liknende, Med Ski På Beina
Av [ profil / post / artikler ]
Fredag, 10.02.2006, 23:45
Warning: Undefined variable $html in /home/clients/d916b5fe1abb4c0bcbbf74b1fae9c043/sites/dsgf.no/felles/include/class.dsgf.sayit.php on line 1346
Et meeeget vitenskapelig sosiologisk dypdykk i skiløypenes kleskoder.
En av de mest Dagbladet-matnyttige innsiktene sosiologien har å by på, er at vi i stor grad kan skape oss selv gjennom de signalene vi sender verden. Vi kan kle oss på forskjelllige måter, og gjennom det si noe om hvem vi er. Klær skaper folk. Iblant hender det riktignok at klær skaper noe som ikke ser ut som folk i det hele tatt, men det er jo også en måte å signalisere noe til verden.... ;)
Forrige helg var jeg og gikk på ski, og sosiologen i meg ble vekket til live. Enten det, eller bare en litt slem trang til å sette folk i bås. Men ettersom det jo er slik at man kan velge hvordan man fremstiller seg selv, så jeg vil prøve å fremstille meg selv som vitenskapelig fremfor litt slem. :)
La oss slå det fast med en gang; man er en annen i skiløypene enn man er utenfor. Ens personlige stil kan oversettes til skiløypestil, men bare til en viss grad. Og er du skikkelig kul til vanlig, kan du faktisk bare gi opp å være det i skisporet. Det finnes ikke rockabilly-skiløpere.
Vi kan velge å ha en stil. Og vi kan velge å ikke ha en stil. Men også det å bevisst la vær å sende signaler, det å bevisst ikke ha en stil, er å ha en stil. I det hele tatt kommer vi ikke unna at folk rundt oss mener noe om oss, basert på de signalene de ser.
Allerede på slutten av attenhundretallet skrev Georg Simmel om hvordan det moderne mennesket, stimlet sammen i storbyene, ikke lenger har kapasitet til å forholde seg personlig til hvert enkelt menneske det møter. Vi har imidlertid en trang til å ilegge ting rundt oss orden og mening, det er vanskelig å se på verden uten å prøve å gjøre den til dels meningsfull. Det er mangelen på denne følelsen Obstfelder skriver om i "Jeg ser". Hvis vi ikke kan gi noe som helst mening til mylderet av inntrykk rundt oss, får vi nettopp følelsen av at "Jeg har visst havnet på feil klode". Slik oppstår et behov for å bås-sette folk, ut ifra vår trang til å ha orden i verden.
Som et bidrag til å skape orden her i verden vil jeg derfor presentere en typologi over skiløpere, basert på vitenskapelige prinsipper. Etter de siste ukers avsløring av vitenskapelig juks (les: Sudbøe-saken) skal gudene vite at vi trenger litt skikkelig vitenskap.
Man kan grovt sett dele inn skiløpere i følgende grupper:
1. Skifantomene. Disse har oftest ski i fancy farger, gjerne gult, og ditto skisko. Klærne er trange, og de har enten trange små luer i ”teknisk ull”, eller helst pannebånd, men definitivt ikke av den hjemmestrikkede typen. Forsøk aldri å gå om kapp med et skifantom – det er en sikker måte å pådra seg hjerteinfarkt.
2. Skifantomene fra nittitallet. Dette er sprekinger som hadde sin storhetstid i løypene på nittitallet, og som ikke har sett noen grunn til å kjøpe nytt antrekk siden. Det er mye fæle OL på Lillehammer-inspirerte klær i denne gruppen. Kondomdress-faktoren her er litt lavere, men de går fremdeles fra deg. Så det suser. Og de er gjerne ekstra stolte av det.
3. Stolte mammaer & pappaer med pulk. Eller, det vil si, stolt pappa med pulk, og en mamma bak. Har man først en pulk trenger man ikke så mange andre sosiale markører, så jeg har ærlig talt ikke lagt merke til hva de har på seg. Men at det er praktiske klær, såpass er helt sikkert. Mammaer og pappaer er alltid praktiske.
4. Fjell&vidde-friskusene. Mye menn med skjegg i denne gruppen, og de går gjerne i Fjällräven-jakker og tilsvarende bukser. Tenk vadmel, grønn, grov bomull, naturfargede ullnikkers. Eller røde anorakker med liten pelskant. Tidløst, men ikke klassisk. Dette er folk som er medlem i den norske Turistforeningen, som er mye på sopptur, og som tilbringer feriene på fottur i den norske fjellheimen. Dette er også sprekinger, men det er hovedsakelig fordi de er født med ski på beina. De er gjerne rause folk som du godt kan få lov til å gå fra hvis du vil.
5. Nybegynnerne. Splitternye ski, kombinert med splitternytt skiantrekk som ikke ser ut som det befinner seg i skifantom-kategorien, er gjerne et sikkert tegn på nybegynner. Dette vil i praksis ofte si store sjanser for morsomme syn i neste utforbakke. Hold litt avstand til denne gruppen, de klarer hverken å bremse eller å holde jevn fart. (Her har jeg bedrevet "deltakende observasjon", som det heter....., så jeg er faktisk ikke slem engang)
6. Restkategorien. En eller annen skiløype-etterligning av hverdagsklærne er gangbar vare her. Disse går sjelden spesielt fort, men de er gjerne trivelige folk, litt avhengig av hva slags type folk de, og du, er til vanlig. For eksempel gjør du lurt i å styre unna folk som har ikledd seg pelskraver dersom du er vegetarianer selv.
Man kan altså velge å sende ut signaler om hvem man er. Men det finnes også signaler man kunne sendt ut, men som man helst bør velge å ikke sende. For eksempel ser det ytterst behagelig ut å gå i sånne trange skibukser. Ja, det gjør faktisk det - ingen tykke uformelige bylter med klær som hindrer bevegelsesfriheten din. Imidlertid er sånne antrekk forbeholdt de som faktisk KAN gå på ski, hvilket dessverre ekskluderer meg. Ihvertfall foreløpig. Å ha kondis hjelper, men å ha gått mer enn fem ganger på ski etter ungdomsskolen hjelper også. One down, one to go. Man kan ikke sende signalet "jeg er et skifantom" og så tryne hjelpeløst i nedoverbakkene. Det går ikke. Det må være orden her i verden, og å være forvirrende, se, det går ikke an. Dessuten er den nåværende skibuksa mi dyr, så lommebok-samvittigheten min tilsier ingen innkjøp.
Det finnes mye pussige signaler man kan sende ut også. Et særtilfelle oppstår når man er liten og man verken behøver å velge eller betale sine egne klær. Moren til en venninne av meg driver familiebarnehage, og de gangene jeg har vært på besøk på dagtid har jeg funnet mye moro i å iaktta de små skapningene, særlig når de blir kledt på for å gå ut og leke i snøen. Bittesmå utgaver av menneskeslekten, som egentlig minner mest om en blanding av Teletubbies, Bompibjørner og ...pingvinunger, kanskje?
Iblant tenker jeg at det hadde vært morsomt og praktisk å være en sånn teletubbie. Men til syvende og sist er det enda morsommere å være en voksen jente som kan kjøpe seg hatter, for eksempel. Jeg gleder meg til våren, for våren er en bedre tid for hatter. I mellomtiden skal jeg lære meg å bli et skifantom, men jeg lover å ikke kjøpe kondombukse med det første.
(1161 ord, lest 2997 ganger.) |
|
|
|
|
