|
|
|
SayIt
|
Professor Longyear & tidsmaskinen
Sayfiction: Professor Longyear & Tidsmaskinen
Av Mikal Skår Ellwood [ profil / post / artikler ]
Søndag, 04.12.2005, 12:19
Warning: Undefined variable $html in /home/clients/d916b5fe1abb4c0bcbbf74b1fae9c043/sites/dsgf.no/felles/include/class.dsgf.sayit.php on line 1346
Jeg sitter med bena i kryss på en gammel benk og stirrer på et værbitt, gulblek trehus med fundament av murstein. Husets tak er delvis rasert etter at verdens første og dessverre ganske sikkert siste tidsmaskin, falt ned fra himmelen, knuste taket og drepte husets beboer.
Jeg skal ikke oppta mer av din tid en høyst nødvendig.
En detaljert skildring av hendelsesforløpet, som førte til at jeg nå sitter her på en benk, nesten 25år før min fødsel, er bare overflødig informasjon.
Men jeg kan begynne med min siste dag på laben til Professor Longyear.
Året var 2063 da jeg tok en jobber som assistent hos en heller tvilsom professor ved navn Isaac A. Longyear.
Professor Longyear er akkurat en sånn sprø professor som man kan se på film.
Han var en gammel mann i hvit laboratoriefrakk, med enorme runde briller som forstørret opp øynene til de lignet klinkekuler.
Ustanselig drev han på med sinn forskning rundt tidsreise.
Ja, tidsreise. Som i tidsmaskin.
Longyear var utvilsomt blitt smågal på sine eldre dager.
Det var min absolutte formening om den saken.
Men jeg jobbet ikke hos ham for å sole meg i glansen av noen mulig suksess.
Nei, jeg trengte spenn. Spenn til en SkyCar A63 modell.
En SkyCar A63 har lavere toppfart og kortere rekkevidde enn en SkyCar X3 sport. (Som var det hotteste på marked) Men kun de rikeste kunne brife med en slik modell.
Men det var vel ikke flygende fremtids biler jeg skulle fortelle om?
Laben til Professor Longyear fantes ikke i toppen av et tårn, i ett gammelt slott, slik som man kanskje har for vane å tenke at sprø professorer holder til i.
Nei den befant seg i fjortende etasje, på et av de altfor mange skyskraperne som har blitt bygd i kjølevannet av elektronikkindustriens visjoner for nanoteknologi.
”Min” etasje (altså der jeg jobbet) hadde hovedsaklig forskjellige avdelinger innenfor forskning på nettopp nanoteknologi.
Det var avdelinger for forskning på datamaskiner basert på elektroner, atomer eller molekyler som lagringsmedium (kvantedatamaskiner). En egen lab som spesialiserte seg på medisiner som selv finner veien til stedet de skal anvendes. To verksteder for nanoroboter som kan operere skader inne i menneskekroppen.
En avdeling for Integrasjon av teknologi og biologi på nanonivå.
Jeg og professoren var på avdeling for konstruksjon av nye super-materialer.
Eller det vil si, det var det som stod på skiltet på døren. Innenfor døren ble det drevet forskning på helt andre ting.
Professor Longyears lab var et lite, trangt og dårlig ventilert rom, med bare det utstyret og de instrumentene som professoren hadde medbrakt selv.
Siden han var en ubetydelig del av firmaet, som foretrakk å arbeide i det fri, ble det sjeldent stilt spørsmål ved hva som ble gjort på laben hans.
Det eneste professor Longyears likte ved laben, var utsikten. (selv om det egentlig ikke var stort man så).
En kveld mens han stod og grublet ved vinduet, (som han ofte gjorde når han stod fast med en problemstilling) fortalte han meg at hans far, før alle skyskraperne ble bygget, hadde vokst opp akkurat her i denne delen av byen.
Uken gikk mot sin slutt når jeg ble bet om å jobbe overtid, for å assistere Longyear noen timer.
Da jeg subbet inn på laben, ble jeg møtt av et syn som sendte tankene minne i retning av,
- Fri meg fra denne vannvittige, bortkastede, meningsløse, hensiktsløse tufsen av en professor.
I midten av laben, hadde professoren fått bygd en gedigen bowlingkule lignende maskin og var i full gang med å koble strøm opp mot den.
(Fordeler som han hadde ved og arbeide på en avdeling for konstruksjon av nye super-materialer, var nettopp det at ingen stilte spørsmål ved hvorfor en slik gedigen bowlingkule skulle lages).
Da Professor Longyears så meg, klukk lo han og virket nesten beruset.
- Kom kom, min lille venn. Du og jeg skal lage historien i kveld.
Han tok tak i armen min og dro meg bort til maskinen hans. Der snudde han seg mot meg og så på meg med et glimt av galskap i øyet.
- Og vi kan forandre historien, slik vi ønsker.
- Hva, hva mener du professor. Stemmen min skalv. Jeg forstår ikke helt?
- Med denne maskinen, kan vi reise i tid og forandre grusomhetene i menneskehistorien.
Sik alle store menn ønsker å gjøre. Slik alle ønsker å gjøre, men bare jeg kan utrette.
Med denne maskinen kan vi advare kapteinen på Titanic, om isfjellet.
Vi kan stanse Hitler før han starter andreverdenskrig. Ja, til og med hindre Hitler fra og bli født.
Vi kan advare, forhindre, forandre eller skape den historien vi ønsker.
Om professoren virket en smule sinnssyk i ste, var han hinsides nå.
- Men først må jeg gjøre en enkel test.
Kan de være så snill og sette dem i maskinen, han løftet en hånd og avfeide innvendingene minne. Det er helt ufarlig, jeg forsikrer deg. Det jeg trenger fra deg, er bare at du setter deg inn, mens jeg sender deg et par tiår tilbake i tid. Ta med den dagens, dagens avis, dra så i spaken(han pekte mot en spak inne i bowlingkule maskinen) og du vil komme hjem hitt igjen.
Du skjønner, jeg trenger håndfaste bevis for at maskinen min fungerer.
En avis fra tidlig 2000 tallet vil overbevise styret om at min forskning har ført frem.
Professoren har dyttet meg ned i en lite komfortabel stol inne i maskinen og er på vei til å lukke maskinens dør.
- Men professor. Hva er en avis?
- Nei sannlig om jeg vet, men det skulle være en form for papirutgave av dagens nyheter.
Du får spørre deg litt rundt. Lykke til.
Med de ordene lukker professoren døren og jeg er på vei til fortiden.
Ikke det at jeg trodde et øyeblikk på at det kom til å fungere.
Han var bare en stakkars gal professor.
Etter noen minutters utålmodig venting, gikk det et kraftig drønn gjennom maskinen., etterfulgt av et smell.
Plutselig, uten forvarsel, forsvinner maskinen og jeg krabber forvirret ut av ruinene til noe som minnet om et hus.
Fra her er alt veldig forvirrende. Det kommer en masse mennesker løpende mot meg.
Noen skriker, mens andre spør meg om det går bra med meg. Det kommer noe som minner om ambulanse og brannbiler. Men de har runde hjul og beveger seg langs med bakken, ikke flygende i luften. Det begynner å gå rundt for meg og antagelig besvimte jeg.
Dette var for tre uker siden. Jeg våknet opp på et sykehus.
En sykesøster fortalt meg at året er 2005 og at jeg hadde vært med i en ulykke hvor en person hadde omkommet. Etter fire fem dager på avdelingen for traumatiske skader ble jeg skrevet ut, med påbud om psykologisk oppfølging en gang i uken.
De trodde selvsagt at noe hadde skjedd med hodet mitt, da jeg til stadighet spurte om noen hadde funnet en bowlingkule lignende maskin, som skulle ta meg tilbake til min tid.
Skal jeg være ærlig, så har de siste ukene vært en påkjenning.
Fremmed mat, håpløse biler, grusom klesmote og barnehage teknologi.
En fremmed tid, uten mulighet for å komme meg tilbake.
Ja du lurer selvsagt på hva som skjedde med tidsmaskinen. Det gjorde jeg og.
Det tok litt tid før jeg kjønte det. Men tilslutt gikk det opp for meg.
Og det med et stikk i hjertet.
Siden verken laben til professoren, etasjen eller skyskraperen var bygd på den tiden jeg ble sendte til. (altså denne tiden vi er i nå)
Falt bowlingkule tidsmaskinen 20 meter rett ned og traff et lite gulblek trehus.
Tidsmaskinen tok ikke umiddelbart skade, men tilfeldighetene ville det slik, at akkurat eieren av dette gamle terhuset, viste seg å være faren til professoren.
Han ble drept da tidsmaskinen knuste taket og raste inn i stuen hans.
Dette var en ung utgave av faren til professoren, en som enda ikke hadde møt sin kone. Moren til professoren. Så de fikk heller aldri en sønn som skulle ha fått navnet, Isaac A. Longyear.
En sønn som siden skulle bli en professor og lage en tidsmaskin.
Professor Longyear hadde utslettet sitt opphav, fortid og også sin egen eksistens.
Professoren og tidsmaskinen forsvant og jeg ble sittende fast i en tid som ikke tilhører meg.
Jeg sitter med bena i kryss på en gammel benk og stirrer på et værbitt, gulblekt trehus som ble knust av verdens første og eneste tidsmaskin.
Hvordan kan jeg si at den var den eneste tidsmaskinen?
Jo av den grunn at historie, fortsatt er historie…
Det at ingen advarte kapteinen på Titanic, at ingen hindret Hitler tysklands jødeutryddelse.
At ingen, i løpet av menneskehistoriens katastrofer, ulykker, kriger eller terror angrep, har blitt advart.
Vissheten om at menneskehistoriens grusomheter er uforandret, er også min sorg og påstand om at mennesket aldri kommer til å lage enda en tidsmaskin, og at jeg aldri kommer til å reise hjem….
(1562 ord, lest 3126 ganger.) |
|
|
|
|
