|
|
|
SayIt
|
Det ultimate portrettet
Portrett: Det Ultimate Portrettet
Av Anja Elisabeth Stave Teigen [ profil / post / artikler ]
Lørdag, 14.05.2005, 22:54
Warning: Undefined variable $html in /home/clients/d916b5fe1abb4c0bcbbf74b1fae9c043/sites/dsgf.no/felles/include/class.dsgf.sayit.php on line 1346
Hvilket intervjuobjekt ville egentlig være mest fascinerende å slå kloa i? Sånn sett bort fra alle hindringer. Jeg holdt egentlig en knapp på Kleopatra, helt til jeg fikk sendebud om å ta med meg hyrdestaven, pennen og følge etter en skumling i hvitt antrekk.
Det hele startet da jeg var nokså liten og mine foreldre valgte å dyppe hodet mitt helt under vannstanden i døpefonten. Etter en vanvittig kristen oppdragelse og en mer kristen konfirmasjon tok blasfemien over. Naturlig nok, alle tenåringer gjør vel sitt opprør. Men i avmakt på min kjedelige jobb som journalist for en lokalavis ingen leser ba jeg faktisk en bønn. En liten useriøs bønn om å få mulighet til et intervju som ingen annen noensinne har gjort.
Så kom han da. Gabriel. Og jeg må si at jeg i min apatiske fylleangst forsøkte flere ganger og rive glorien av hodet hans, i den tro at dette var en av mine mange svirebrødre som bare forsøkte å lure meg og min fundamentalkristne grunnmur.
Men den satt fast. Bom fast. Og for å ikke krasje i en haug klisjeer, så hadde han en stemme så mild at jeg et øyeblikk trodde at jeg var tilbake i vogga. Nei, heller livmoren. Ja! Stemmen hans var så beroligende at det var som om hele min eksistens var i et miljø tilpasset meg og mitt. Uten bekymringer.
Nå kunne jeg dratt dette ut i det uendelige, men la oss for all del komme til poenget. Dette sendebudet påsto at jeg skulle få anledningen til å intervjue Mannen i egen person. Fylleangsten som fikk nervene til å krølle seg som småpikers kreppede hår på åttitallet, gjorde det hele bare mer absurd.
Helt hvordan jeg ankom, vet jeg ikke. Men jeg ble grepet av dødsangst da jeg fikk øye på noe som bare må være Perleporten. Jeg kan desverre ikke beskrive den, da jeg ikke har ord for det jeg så. Gabriel smilte beroligende til meg og nikket til en dresskledd fyr ved en lyseblå laptop. Han sa mitt navn og ærend til mannen som tastet inn, gliste fett (jeg har ikke bedre ord) og åpnet porten. Like før porten lukket seg hørte jeg Gabriel rope til denne dresskledde fyren "Si ju leiter, S-Pete!".
Vi tuslet så inn i en skyskraper av glass og krystaller og gikk nedover en lang hvitmalt korridor. Der forlot Gabriel meg med instuksjoner om å gå inn andre dør til venstre og vente der. Jeg så gjorde. Etter noen minutter kom en fyr inn, med et hektisk smil, veltrimmet skjegg og bermudashorts. Sistnevnte faktor fikk meg til å stivne i min håndhilsepositur i noen sekunder, før jeg igjen fikk tilbake taleevnen. Jeg ba pent om å få sette på båndopptakeren. Og ettersom jeg betviler mine journalistiske sans sterkt, har jeg skrevet direkte av båndopptakeren.
-Jeg forsto det sånn at jeg skulle treffe eeh Ham?
-Jajajamennsann! Det er meg det, ser du!
-Åh.
Svaret var så uventet at jeg så meg rundt etter franske mime-artister og rappende kenguruer, som i den villeste syretrippen et menneske noensinne har opplevd.
-Jeg forsto det sånn at du ønsket å intervjue meg?
-Nei, ikke akkurat det
-Ikke?
Han hørtes faktisk snurt ut.
-Jeg forsto det sånn på din bønn at du ville gjøre et intervju som ingen andre. Så VOILA! Her har du ditt livs sjanse. Milleniets sjanse.
Her innså jeg at det var best å rett og slett ta meg sammen, og gjøre et intervju og heller gjøre meg opp noen inntrykk i etterkant. Jeg mediterte i tre skunder og overbeviste meg selv om at jeg skulle intervjue en oljesjeik eller noe sånt flott. Men mitt første gode spørsmål falt selvsagt rett i do.
-Er det ikke en smule teit å intervjue akkurat Deg? Jeg mener, hvordan skal jeg få folk til å tro meg?
-Nja, det er ikke mitt problem.
-Nei, det blir mitt. Har du for vane å forsøke å dumme ut mennesker, eller er dette bare hevn fordi jeg har levd de siste ti årene i synd?
-Hahaha, nei nå er du bra selvsentrert. Jeg bare gir deg det du ba om.
-Så hele kristendommen er som en okkult film med "Careful what you wish for" i høysetet?
-Neinei, langt derifra. Dessuten er kristendommen litt tullete, men det må du ikke sitere meg på.
-Ikke?
-Nei, det er så tåpelig. Se på meg som... som jeg spiller The Sims? Har du spilt det? Genialt lite spill, nå trer ikke jeg så kraftig inn i folks liv, men det var litt morsomt at de nesten klarte å skape en gudommelig posisjon til alle som eier en datamaskin.
-Eh...
-Janeialtså for all del. Joda, jeg er allmektig. Men det er ikke alle religioner som har oppfattet meg helt rett. Men hvem er jeg å bryte deres tro? Enkelte av de religiøse menneskenes eksistens er bygget på en serie normer som jeg aldri har stått bak.
-Bibelen?
Jeg klarte ikke engang formulere det som et spørsmål. Jeg vet uansett ikke helt sikkert hva det spørsmålet skulle være. Men jeg så oppfordrende på ham, i et håp om at han skulle lese tankene mine og svare på alt jeg måtte lure på om Bibelen.
-Bibelen ja, den er jeg umåtelig stolt av. Om du ser her, så øker vi fortsatt.
Oljesjeiken peker på en plansje på veggen bak seg med et stigende kurve. Jeg måtte svelge litt før jeg turte påpeke at salget hadde sunket litt de siste ti årene.
-Ja. Det ser vi på som svært alvorlig, derfor spredde mine agenter rykter om Y2K, eller verdens undergang ved år 2000 om du vil. Jeg trengte mer PR.
-Så Bibelen er bare et PR-stunt?
Han ser på meg lenge. Så smiler han bredt i det veltrimmede skjegget, reiser seg opp og erklærer at han nå desverre ikke har tid til mer. Jeg funderer på om jeg skal spørre ham om det er moralsk riktig og spre løgnaktige rykter om verdens undergang, men tankerekken blir avbrutt.
-Jeg skal kalle inn Daniel og få ham til å følge deg tilbake, ettersom du allerede har truffet ham.
-AHA!
Ordet unnslapp leppene mine før jeg fikk tenkt meg om. Jeg tror jeg var purpurrød da han satte blikket i meg med strenge, lett hevede øyenbryn.
-Ja altså, du er ikke allmektig om du ikke vet hvem som henta meg vel?
Nå ble han faktisk en anelse rød ved øreflippene og han stammet lett når han stotret frem at han såvisst visste hvem som hentet meg (helt uten at han sa Gabriels navn) men at han bare ville teste min ærlighet og som belønning for min ærlighet skulle jeg få evig frelse.
Så var jeg alene igjen, omgitt av økonomiske og strategiske plansjer og tabeller, helt til Gabriel fikk henta meg. Denne gangen i jeans og AC/DC-tskjorte. Han skulle visstnok på fest etter å ha avlevert meg hjemme. Jeg fortalte ham om min dødsangst og sa at jeg var lettet for å skulle komme hjem. Da rakte han meg en joint og sa med et blunk at det ikke er så ille.
Og mens jeg satt og lyttet på båndopptaket mitt slo det meg hva jeg burde sagt til Mannen før han gikk. Dersom mitt inntrykk av Himmelen stemmer, så vet jeg ikke om frelsen er så heftig å oppnå. Men for all del, jeg sier ikke nei takk til en god fest. Så jeg åpnet familiebibelen med alle slektsnavnene på innsiden av permen og skrev sirlig "Tro ikke alt hva du leser" med min signatur bak. Måtte de kommende ætteledd bli klokere enn oss. Også ba jeg en stille bønn til S-Pete om å ikke røyke alt før jeg døde.
(1321 ord, lest 2761 ganger.) |
|
|
|
|
