|
|
|
SayIt
|
Duppeditt-enkenes hverdag
Duppeditter: Duppeditt-enkenes Hverdag
Av Anja Elisabeth Stave Teigen [ profil / post / artikler ]
Fredag, 13.05.2005, 16:02
Warning: Undefined variable $html in /home/clients/d916b5fe1abb4c0bcbbf74b1fae9c043/sites/dsgf.no/felles/include/class.dsgf.sayit.php on line 1346
De går under mange navn. Spillenker, nerdekoner, teknologiske ofre. Fellesnevneren er at de er vår tids nye fotballkoner. Og hvordan foregår livet som et teknologisk offer egentlig? Her har vi funnet en duppeditt-enke, og intervjuet henne.
Jeg kommer inn på kafeen der vi har avtalt å møtes. Hun blir litt nervøs når hun ser kameraet mitt, og jeg forsikrer henne om at jeg ikke tar bilder dersom hun ikke ønsker det. Noe hun altså ikke ønsker. Men det var ikke sminken hun var bekymret for. Det viser seg at det var selve kameraet selv hun fryktet. Hun var redd jeg skulle fortelle henne om lagringskapasitet, digital zoom og andre lekre finesser som mitt splitter nye canon-kamera lider av.
"Stine" bestiller en cola, og hun ser litt bekymret ut.
- Jeg vil egentlig ikke stå frem med navn og alder, sier hun. - Det villle føltes pinlig dersom jeg ble avslørt som en forræder. Jeg forsikrer henne om at jeg ikke skal beskrive henne fysisk, nevne alder eller ta noen bilder. Og etter litt småprat starter vi intervjuet.
Når innså du først at du var et offer for teknoloigen?
- Da vi skulle flytte inn sammen. Jeg var bekymret for det faktum at vi hadde bruk for en ny vaskemaskin, og jeg møtte alt annet enn forståelse. Det som var viktig var å få restaurert den der grå saken.
Grå sak?
- Ja. Du vet, den gamle Nintendokonsollen. 8-bit eller hva pokker den kalles. Et klenodie visstnok, som var mer viktig å få satt i stand igjen enn å ha rene klær på kroppen. Og det bare fortsatte. Da vi pakket ut brukte han fem dager på å trekke ledninger rundt i stua og resten av leiligheten før jeg fikk lov til å begynne å hente inn møbler.
Så dere var uten møbler i nesten en uke?
- To uker faktisk. Vi hadde madrasser på gulvet, og ofret Ikea-besøk for et besøk på Siba for å kjøpe 54 tommers plasmaskjerm. Så det tok litt tid før vi fikk oss sofa. Men det gikk bra. Vi hadde kjøkkenstoler og mikrobølgeovn. Også dro jeg på besøk til venner ganske ofte i denne perioden.
Fortalte du vennene dine hvordan det stod til hjemme?
- Nei. Jeg turte ikke.
Var du redd for å bli skadet dersom du sa noe?
- Nei. Bare når han spiller X-Box Live. Da er aggresjonsnivået iblant veldig høyt. Men han er snill altså. Jeg begynner bare å bli redd for avhengighet og sånt.
Merker du at han får abstinenser?
"Stine" sukker og ser ut av vinduet. Hun biter seg i leppa og jeg kan se at øynene hennes begynner å bli litt blanke. Hun roter i veska si, finner frem et papirlommetørke, snyter segg lett og trekker pusten dypt noen ganger før hun forsetter.
- Ja. Så sant han ikke har fingrene på et tastatatur eller kontroll til en av alle spillkonsollene, så er han ikke lykkelig. Men vi kjemper sammen om det og har funnet løsninger på hvordan vi feks kan dra på ferier sammen og slikt. Han brukte fjorårets feriepenger på en..
Hun kjemper med seg selv for å uttale de forhatte ordene.
- en costumbuilt laptop med kraftig nok prosessor til å dra de fleste spillene han spiller ved PC. Og lommepc'er, kraftige mobiltelefoner. Slike ting gjør at han kan overleve. Han har også begynt å bli mer trafikksikker nå etter at vi kjøpe GPS-system til bilen. Da har han ikke svettetokter bak rattet mer. Det er jeg glad for.
Så plutselig ringer telefonen hennes. Hun plukker den opp av veska og ser panikkslagen ut mens øynene leter over telefonen, mest trolig i tappert forsøk på å finne en knapp som vil ta i mot (eller avvise?) samtalen. Telefonen ser ut som en blanding av en i-Pod, en palm og en dårlig designet Nokia. Så slutter den å ringe og hun puster ut som om hun har holdt pusten. Jeg spør henne hva slags telefon det er hun har, og hun sier at det er en direkteimport fra Japan. Hun leter i lommeboken sin etter jukselappen der hun har skrevet ned modellnavn, finesser og slikt, men må gi tapt.
- Jeg må ha lagt den igjen hjemme. Uansett, jeg fikk denne til bursdagen. Jeg ønsket meg nye klær, jeg... I to måneder har jeg kun betalte abonnementsprisen, for jeg klarer ikke å ringe med denne. Og det tør jeg ikke si.
Hvorfor tør du ikke å spørre han du bor sammen med?
- Jeg er redd han skal gjøre det slutt med meg da. Og finne seg noen som faktisk vet forskjellen på bit og byte.
Og det vet ikke du?
I det jeg stilte spørsmålet fikk hun en hysterisk glans i blikket og begynte å skjelle på de som la navn på sånne ting, for måtte navnene absolutt være så like? Hun unnskylder seg med at hun har sagt for mye, pakker sammen tingene sine og går hastig ut av kafeen. I den sammenkrøllede servietten hennes ligger det som ser ut som en knust blåtann-handsfree.
Da slår det meg hvor alvorlig et slikt hemmelig dobbeltliv er. Det hele blir en form for spaltet personlighet der man rett og slett må lære seg ting man ikke har emosjonell kapasitet til å huske, og på den annen side... alltid være andreprioritet. Da jeg skriver ut intervjuet vurderer jeg et øyeblikk og kalle artikkelen "vår tids narkomane", men ombestemmer meg. Det ville gitt de narkomane for mye medlidenhet. Og nå er det på tide at noe av søkelyset til politikerene settes på denne svake gruppen mennesker, som ennå ikke har noen rettigheter i landet.
(970 ord, lest 2824 ganger.) |
|
|
|
|
