|
|
|
SayIt
|
Det tause ropet!
Sayfiction: Det Tause Ropet!
Av Kristian Kittelsaa [ profil / post / artikler ]
Tirsdag, 02.05.2006, 19:58
Warning: Undefined variable $html in /home/clients/d916b5fe1abb4c0bcbbf74b1fae9c043/sites/dsgf.no/felles/include/class.dsgf.sayit.php on line 1346
Denne novellen ble til på ca 20 minutter. Vi er noen bloggere som leker med ord. Vi gir hverandre en overskrift, og så skal den som fikk overskriften skrive en kort historie som følge av denne overskriften.
Grunnen til at denne gikk fort å skrive er at jeg, med unntak av slutten, beskriver reelle situasjoner fra min egen oppvekst. Historien er altså veldig personlig, og jeg håper dere forstår budskapet i den. Jobb mot mobbing, på skolen, arbeidsplassen, trening og ellers! Mobbing tar liv!
Skolegården er tom. Det er fremdeles fire minutter igjen til storefri. Asfalten er våt etter regnet og det er kaldt. Vinden pisker rundt hushjørnene og løvet faller fra trærne. Den lille gutten sitter på plassen sin ved vinduet og stirrer ut i intet. Han har ikke lyst på friminutt. Han vil sitte her på plassen sin og være alene. I hodet spiller den samme filmen om og om igjen. De store guttene som omringer ham. Han hører skjellsordene hagle. Slagene kommer ikke enda, men han vet at de kommer om litt og han er redd. Han forsøker å rope om hjelp, men får det ikke til. Stemmen vil ikke. Munnen klarer ikke å forme ordene. En klokke ringer i det fjerne, og den lille gutten blir revet ut av dagdrømmen. ”Dagmarerittet er vel et bedre navn”, tenker han og reiser seg for å gå ut sammen med resten av klassen.
Vel ute i skolegården søker han til hjørnet som ligger nærmest lærerrommet. Han vet at om lærerne ser ut gjennom vinduet vil de se ham, og han føler seg litt tryggere der han står. De store guttene er opptatt med å lekesloss seg i mellom, og ingen ser ut til å bry seg med den lille gutten i hjørnet. Han setter seg på en stein, trekker vottene av seg og begynner å legge røde, gule og grønne blader i et pent mønster. Han føler en indre fred ved å gjøre dette. Fargene og formene er vennene hans. Mønstrene forandrer seg til dyr og mennesker i hodet hans, og alt er bare fint. Den ene bladhunden går tur med den ene bladjenta mens bladkatten jakter på bladmusa og bladmannen sitter og jobber. Han lager en fortelling i hodet sitt og blir glad når bladjenta og bladhunden kommer seg inn i bladhuset før regnet gjør dem våte. Det kommer et vindkast, og taket på bladhuset blåser vekk. Den lille gutten følger det mistrøstig med blikket. Det flyr gjennom luften og lander ved føttene på en av de store guttene.
Den store gutten ser på bladet og løfter blikket. Han møter blikket til den lille gutten og smiler. Smilet får det til å gå kaldt gjennom den lille gutten. Han har sett dette smilet før, og vet at han er solgt. Paralysert ser han den store gutten samle resten av de store guttene rundt seg og peke på den lille gutten. Alle de store guttene ser på den lille gutten, og alle smiler det samme smilet. Et ondt smil. De kommer nærmere mens de smiler. ”Neimen er det ikke den lille gutten som sitter her og leker med blader?” sier de. ”Den lille gutten har ikke peiling.” sier de også. ”Blader er dødt løv, ikke noe annet.” sier en. De ler. Høyt og støyende. Den lille gutten forsøker å gjøre seg enda mindre. En av de store guttene løfter den lille gutten på bena. ”Kom med oss,” sier han, ”du kan være med oss å leke.”
Det er noe utrolig nedverdigende i det å bli slept gjennom en skolegård full av barn. Å bli slept av store gutter når du selv er liten. Forbi klassekamerater som ikke tør gjøre noe. Forbi yngre elever som ler og peker. Forbi større elever som roper stygge ting, og som følger etter de store guttene som sleper deg gjennom skolegården. Forbi læreren som har inspeksjon, som plutselig får det veldig travelt med å fortelle et par førsteklassinger at de må passe seg for biler når de skal over gaten når skolen er slutt for dagen. Forbi alle. Uten å klare å si noe. Uten å klare å rope at de skal slutte. Uten å klare å kjempe imot tårene, de bitre tårene, som kommer fordi du vet at du kommer til å bli misshandlet. Uten noen andre enn Gud å klage din nød til, inni deg. Gud har tydeligvis tatt ferie for han blander seg ikke inn for å hjelpe deg.
Inne i skogen, på den andre siden av skolegården, er det et stort tre. Den lille gutten har vært her før. De store guttene morer seg med å binde den lille gutten til treet. Så kaster de kongler, pinner og småstein på den lille gutten som fremdeles ikke klarer å rope på hjelp. En av de store guttene har en ny lek. Han finner frem en lighter, og tenner på håret til den lille gutten. De andre store guttene blir forskrekket og kjefter på han med lighteren. ”Nå ser jo lærerne hva vi har gjort!” og ”Han kommer til å fortelle hvem av oss som har vært med.” Den lille gutten rister på hodet. Han har såvist ikke tenkt å fortelle noe som helst. Han vil bare slippe fri og være for seg selv. De store guttene snakker fort og opphisset med hverandre. Innimellom skuler de på den lille gutten før de vender oppmerksomheten tilbake på samtalen. Til slutt har de funnet en plan alle kan godta. Bortsett fra den lille gutten, som ingen har spurt. Han forsøker å rope, men igjen klarer ikke munnen å forme ordene, stemmen bærer ikke og ropet blir sittende fast inne i ham. De store guttene gjennomfører planen sin, og den lille gutten faller ned i et dypt mørke.
De finner den lille gutten bundet fast til et tre samme kveld. Tauet var festet rundt overkroppen, bena og halsen hans, og da han besvimte som følge av julingen han fikk ble luftrøret klemt slik at han ikke klarte å puste. Den lille gutten døde ved kvelning ikke mer enn fem meter unna skolegården, og i avisen spekuleres det på hvorfor han ikke ropte på hjelp. De skulle bare ha visst hvordan det er å være mobbeoffer...
(1035 ord, lest 2738 ganger.) |
|
|
|
|
