|
|
|
SayIt
|
Mayhem@Rockefeller, 03.03.06
Konsertomtaler: Mayhem@Rockefeller, 03.03.06
Av Kenneth Myklebust [ profil / post / artikler ]
Mandag, 06.03.2006, 21:01
Warning: Undefined variable $html in /home/clients/d916b5fe1abb4c0bcbbf74b1fae9c043/sites/dsgf.no/felles/include/class.dsgf.sayit.php on line 1346
Ett stykk happy metaller kom ut av Rockefeller med ett stykk grisehode mer enn han kom inn med...
Det var pyntet til fest på Rockefeller, med rødkledte søyler og rødt stoff drapert fra taket. Det var jo tross alt 20 års jubileum! Og et av bandene som fikk æren av å stå på konserthusets festprogram var svartmetall-legendene og -grunnleggerene Mayhem. Et band som anktakeligvis er mer kjent for sin historie enn musikken (kirkebranner, selvmord og drap, Euronymous og Varg Vikernes...). Desverre, må man si, for Mayhem har en sterk musikkhistorie bak seg med nyskapende, brutal og rå musikk.
Mayhem hadde med seg 3 oppvarmingsband, og første band ut var Testimony fra Ungarn. Helt ok svartmetall, med god driv. Har aldri hørt noe særlig på de, og denne konserten vil sannsynligvis heller ikke forandre dette. Et høydepunkt fra deres sett må vel være da bassisten satte håret fast i en av krokene som hang klar til Mayhem...
Men forventningen til hovedbandet steg kraftig da jeg oppdaget at det var rigget opp pyroeffekter...
Neste band ut var norske Nidingr. Nidingr har holdt på siden midten av 90'tallet, men har ikke kommet med noen fullengder før sent i 2005; “Sorrow Infinite and Darkness”, og har siden utgivelsen jobbet heftig for å få full live-lineup. Men nå var bandet altså komplett, og de braket i gang med “Child of Silence” (forøvrig undertegnedes favorittspor fra skiva). På tross av dårlig lyd og en forholdsvis tynn liveerfaring klarte Nidingr å lage masse liv. Det er tydelig at bandet på kort tid har oppnådd en viss status blandt svartmetallerne.
Siste band før Mayhem var svenske Shining. I begynnelsen virket de forholdsvis uskyldige, med en melodiøs black/death metal der gitaristen i et rolig parti skiftet til å spille “Hvem kan segla foruten vind... hvem kan ro utan tåror”... Men idyllen skulle snart bli brutt. For å hedre Per (Dead, vokalisten som tok selvmord i 1991) og Rune (Blasphemer, gitaristen) covret de en låt av en av Norges gamle svartmetall-legender; Burzum (Varg Vikernes' enmannsband). Et stykke ut i settet tar vokalisten opp et barberblad og skjærer litt i bassisten, tar et belte rundt halsen hans og strammer til, for senere også å gjøre dette på seg selv. Mot slutten tar de også opp en ekstra person på scenen, som i bar overkropp kutter seg selv gang på gang på gang på gang i armen og på brystet og magen.
Og enda var de ikke oppe på Mayhems nivå...
«Et grusomt skrik fyller salen, jeg griper fast i rekkverket og stirrer opp mot vokalisten (...) Jeg våkner opp fra en slags psykisk dvale, jeg kan kjenne det, og jeg kaster hodet framover og ler. Musikken vokser i meg, den vokser seg til noe som likner lyden av vill, norsk natur, ugjennomtrengelig og tung, som fosser, vind og steinras, skrik fra folk som brenner inne, vokser seg så stor og øredøvende at jeg nesten ikke merker blodet som renner fra pannen min etter at den har truffet rekkverket jeg holder fast i.»
- Erlend Erichsen, Nasjonalsatanisten
Jeg har aldri vært noen svartmetaller selv. Aldri har jeg gått med planer om å brenne en kirke. Aldri har jeg transformert klesskapet mitt til natten selv. Aldri har jeg lest The Satanic Bible. Ikke hele iallefall. Jeg skriver “svartmetall”, ikke “Black Metal”.
Jeg står ikke for svartmetallens ideologi. Jeg synes Nietsche er en korttenkt egoist. Jeg mener ikke at religion er roten til alt ondt. Men jeg kan godt forstå de som tenker slik.
De fleste kan, hvis de tenker seg godt om, forstå hvorfor enkelte mennesker ser på samfunnet, på menneskeheten, på det Norske Folk, og tenker “jævla idioter”. Hvorfor de mener samfunnets normer er irrasjonelle, og strider mot menneskets natur. Big Brother, Bingo lotto, Gode og onde dager, VG, Dagbladet, kjernefamilien, penger penger penger, “la oss alle være venner og lykkelige alle sammen”, naïve jævler!
Jeg kan veldig godt forstå at de vil ta avstand fra dette. Og hvilket sinne og frustrasjon de må føle fordi verden er så fundamentalt feil.
Og med dette i tankene forstår jeg inderlig godt fascinasjonen de må ha følt da svartmetallen var ung. Med sort opprørerblod i årene og tonnevis med raseri mot Gud og hvermann var det med skrekkblandet fryd de satte Mayhem, Darkthrone, Emperor, Immortal, Gorgoroth eller Satyricon, eller et annet svartmetallband, og oppnådde en følelse av tilfredsstillelse, makt og mørk eufori.
Hvis man tar i bruk litt empati, og setter seg inn i følelsene som ligger rundt denne musikksjangeren så ser man skiver som Mayhems “De Mysteriis dom Sathanas” i et helt nytt lys.
Mange mener svartmetallen døde i 1994. Med et forbilde i graven og et annet i fengsel var det noe som forsvant. Noe av fascinasjonen levde nok videre, og jeg vil tro at mange holdt på sin ideologi, men miljøet ble nok noe svekket.
Men der mystikken rundt svartmetall døde, fortsatte musikken å vokse, og brakte frem mer og mer musikask utviklet musikk. De forskjellige bandene tok hver sin retning, og black metal er i dag en mye mer nyansert sjanger enn det som en gang var.
...men med tanke på at jeg selv var 6 år i 1994, skal jeg ikke påstå at jeg har rett. Dette er kun min oppfatning av utviklingen de siste 12 årene.
Jeg mener at dersom man fordomsfri setter seg inn i musikken, miljøet og følelsene rundt svartmetall, vil man se at Norge har skap noe unikt som vi bør være svært stolte av.
Med dette i tankene kilte det godt i magen da introen til Mayhem begynte. Og da sceneteppet gikk opp ble forventningene fullbyrdet. På scenen kunne man telle ikke mindre enn 5 – ekte – grisehoder, derav ett montert på en kropp uten armer og bein som var festet til et slags metallkors, de andre på hver sin stake foran på scenen. Hellhammers trommesett var enormt og kledt med kamuflasjenetting på sidene. Fra korset hang det kjetting der det var hengt noe som så ut som ribbein fra en okse eller noe. Bakerst hang en enorm Mayhem-logo i metall.
Det var stor jubel fra salen da Mayhem fyrte løs med “Funeral Fog”. Lyden var noe tam, blandt annet fordi Blasphemer nok en gang var alene som gitarist. Men Attilas vokal veide opp for tapet av en gitarist. Attila Csihar har en abnorm stemme, som tidvis kan minne om mongolsk strupesang blandet med tradisjonell svartmetall-growl.
Et av konsertens 2 store høydepunkt kom ganske tidlig, nemlig “My Death” fra albumet “Chimera”. Dette er en usedvanlig sterk låt, spesielt mot slutten da bandet slutter å spille, og Attila sammen med salen stemmer i allsang “Odium humani generis”, før bandet nok en gang kommer inn. En stor opplevelse som sendte frysninger nedover ryggen. Låta sluttet med at siste strofe ble akkompagner at 4 store stikkflammer som rammet inn scenen, til publikums store begeistring.
Videre kom klassiker på klassiker, “I am thy labirynth”, “Silvester Anfang” fulgt av “Deathcrush”, “Pure Fucking Armageddon”, “Dark Night of the Soul” og også låter fra det kommende albumet “Ordo ab Chao”.
Høydepunkt nr. 2 var uten tvil “A time to Die”. En fullstendig sprø låt fra “Grand Declaration of War”. Attila satte på seg en lang kniv med håndtak og armstøtte, og gikk løs på dekorasjonene. Den lemløse kroppen fikk gjennomgå, og grisehoder fløy (noe som resulterte i at det etter konserten kom gående et tog ut av Rockefeller, bærende på et grisehode som togets fane, et lettere absurd syn...). Her ble også siste sett med stikkflammer brukt.
Mayhem avsluttet snaue 50 minutter etter at de gikk på, og spilte heller ingen ekstranummer. En skuffelse for de fleste.
Innledningsvis nevnte jeg at Mayhems musikk ofte ble satt i skyggen for bandets historie. Derfor er det litt rart at det faktisk var bandets historie som var den største opplevelsen. Den manglende 2.gitaristen ga musikken et litt amputert preg. Men følelsen det ga å se dette bandet live skyldes mye den spesielle følelsen som svartmetall gir, og få band klarer dette like bra som Mayhem. (Om noen må det være Gorgoroth...)
Foto: Fuglefaen
(1380 ord, lest 3455 ganger.) |
|
|
|
|
