|
|
|
SayIt
|
Da lørdags morgen opprant
Sayfiction: Da Lørdags Morgen Opprant
Av Mikal Skår Ellwood [ profil / post / artikler ]
Lørdag, 03.12.2005, 18:49
Warning: Undefined variable $html in /home/clients/d916b5fe1abb4c0bcbbf74b1fae9c043/sites/dsgf.no/felles/include/class.dsgf.sayit.php on line 1346
Da lørdags morgen opprant, kunne det virke som om dagen egentlig kom til å bli ganske bra. Nå vet jeg bedre.
Dette skulle bli en av svert få lørdager som jeg har helt og fult for meg selv.
Dama og jentungen dro avsted tidlig for å besøke besteforeldrene, minne svigerforelder.
Det er noens bursdag. En tante, en fetter eller noen. Husker ikke helt. Men det betyr slips og pen bukse, kvalmende mengder med kaker, grinete unger og ingen ro før sent på kveld. Jeg kan ikke fordra selskaper og spesielt ikke bursdager.
Men jeg har klart å snike meg unna, for en gangs skyld.
Så da jeg sto opp, spannkulerte jeg rund i min egen helt tomme leilighet.
En leilighet helt blottet for støy.
Ikke det at jeg ikke elsker familien min. Jeg elsker dem over alt på jord.
Men dere som har små barn, vet hvordan det er.
En vanlig lørdags morgen, kan starte ca slik:
Ungen som skriker, dama som kjefter på ungen, ungen som skriker verre, dama som kjefter på meg, for ikke å kjefte på ungen. Alt dette mens kaptein sabeltann synger endeløse viser om sjørøver livet, fra Tv`n i bakgrunnen.
Faen, man blir sprø.
Men ikke i dag. I dag er det ro.
Jeg setter på ynglings plata mi, for så å plante ræva god ned i ynglings stolen. I hånden holder jeg en rykende fersk kopp kaffe.
Jeg følte for å gjøre litt stas på meg selv, så jeg kokte en kanne med aromatisk & fyldig ArabicA filter Cafe`, til 19.90kr posen. I stedet for den vanlige billige coop dritten til 4.90kr posen.
Denne kaffen smaker ekstra godt. Jeg gir blaffen i at det selvsagt bare er innbilt. Kaffen smaker ekstra godt…
Jeg kikker ut av vinduet mitt, mens boligblokka lyses opp av en stigende morgen sol. Det er som for et øyenblikk, resten av verden ikke eksisterer. Jeg nynner litt for meg selv mens jeg kikker distré ned i kaffekoppen min.
Mens jeg sitter slik, kommer en grusom følelse snikende over meg. Det begynte først som en svak, nesten umerkelige pitringer bakerst i nakken. Men pitringen ble gradvis kraftigere og innen min kopp med aromatisk & fyldig ArabicA filter Cafe`, til 19.90kr posen, var ferdig, måtte jeg innse det. Det som for meg var helt utenkelig for bare noen timer siden. Nå som morgenen burde være fullkommen, så kjeder jeg meg.
Vist faen, jeg kjeder meg. Helt fuckings utrolig.
Så jeg satt, nesten litt panisk, mens stillheten tok et kvelende tak på meg. Jeg må finne på noe.
Tatt i betraktning min alder og jobben jeg arbeider med, så er jeg i jævelig dårlig fysisk stand. Det kan være min forkjærlighet for alkohol og røyk, som har mye av skylda.
Men også det faktum at jeg er av den typen som sjeldent så mye som tenker på mosjon. (Med mindre klokka er fem på stengt ølsalg. Da kan du se meg i noe som minner om sprint.)
Det skal det bli en slutt på. Sier jeg høyt til meg selv, og setter fra meg kaffekoppen. I dag har jeg muligheten til å begynne et nytt liv.
I ren galskap (det er i alle fall sånn jeg ser på det nå) slang jeg på meg et par, lite brukte joggebukser og var på vei ut døra. Jeg skulle ikke få en kjangse til å angre meg. Jeg skulle begynne mitt nye, sunne liv.( Jeg skulle i alle fall ikke sitte i en dødsens tom leilighet og kaste bort dagen)
Mindre en ti minutter senere har jeg kommet meg inn på en traktorvei som fører opp til en parkerings plass i Oslomarka.
Det er en av mange fine ting med den sene vinteren i år, det at man fortsatt kan komme seg i skogen med bil. Tenkte jeg smilende for meg selv, helt til jeg hørte eksosrøret på den mørkegrønne Hundaien min, skrape mot de høye vollene mellom hjulsporene.( Traktorveier er selvsagt påtenkt traktorer)
Med en skranglete eksospotte som helt klart ikke likte turen på traktorveien, kommer jeg fremme til parkeringsplassen.
Jeg er ikke den eneste som har funnet veien opp hitt. Både småbarns familier med skrikende unger, å jogge lag med matsjene joggedresser, er godt i gang med utpakking av utstyr fra sinne respektive biler.
Jeg hilser vennlig på en familie med usedvanlig stygge og skrikende unger, mens jeg ser meg ut en passende sti som jeg kan jogge på. En sti som det ser ut til at få andre bruker. Dette er den første dagen i mitt nye liv, filosoferer jeg høytidlig og legger på sprang.
Det er omtrent her dagen ikke lengre er noen bra lørdag. Men bare en helt vanlig møkka dag.
I det jeg setter minne første selvsikre (joggende) skritt på stien, sklir jeg på en liten flekk med frossent vann og løv. Det resulterte i at jeg gjorde noe som antagelig ville imponert under friidretts OL. En sidelengs salto med skru, etterfulgt av en elegant landing på trynet.
Jeg ruller meg over på ryggen og hiver etter pusten. Verden spinner rundt, slik det ofte gjør når jeg har hatt en fuktig tur på byen. Jeg hadde jævelig vondt.
Faen så vondt. Nesa spruter ut blod og håndflatene verker eter møtet med den frosne bakken.
Gjennom sammenbitte tenner og en blødende nese, skriker jeg ut noe slikt som,
Fan i Hvlette!!
Akkurat tidsnokk til at familien med de usedvanlig stygge ungene hører det. De har, som så mange andre, kommet stormende til min redning. Jeg husker at jeg tenkte å si noe i retning av, Kan da faen ikke huske, at jeg ba om hjelp fra noen. Men jeg bet meg i det.
Ok, ok. Skal ikke hale ut noe mer en nødvendig, om hvor irriterende det er med små barn som står og peker på deg. Mens tre fire voksenne prøver å hjelpe deg opp på beina, uten hell, fordi de alle drar i vær sin retning.
Resten av dagen gikk ca slik.
Etter at jeg fikk forklart at, ambulanse så vist ikke kom til å bli nødvendig. Kom jeg meg i bilen med retting hjem. En vis mann vet når slaget er tapt. Skogen ville ikke ha meg i seg, jeg på min side vil ikke være i skogen. Vi, skogen og jeg, er enige om at jogging ikke er noe for meg.
Da jeg kom tilbake til leiligheten min, oppdager jeg til min store forargelse. At jeg selvsagt, i min iver etter å løpe ut og bli jogger. Glemte inngangsnøkkelen.
Aargh!!!!
Så, denne fortellingen endte, full av søle og med en blodig nese, i bursdags selskap hos svigers.
(1141 ord, lest 3157 ganger.) |
|
|
|
|
