|
|
|
SayIt
|
Mysteriet Anders Andersen
Sayfiction: Mysteriet Anders Andersen
Av Mikal Skår Ellwood [ profil / post / artikler ]
Søndag, 13.11.2005, 17:03
Warning: Undefined variable $html in /home/clients/d916b5fe1abb4c0bcbbf74b1fae9c043/sites/dsgf.no/felles/include/class.dsgf.sayit.php on line 1346
Anders Andersen satt ved vinduet på kjøkkenet, i den kommunale leiligheten som han hadde blitt tildelt. Anders Andersen het egentlig ikke Anders Andersen. I alle fall trodde han ikke det.
Anders Andersen, eller herr Andersen som han ble kalt av de andre leietakerne, hadde en gang vært en slags kjendis.
Herr Andersen ble funnet apatisk vandrende i byens sentrum etter et kraftig uvær for fire år siden.
Han kunne verken gjøre rede for hvem han var, hva han skulle eller hvor han kom fra.
Det første han husker er et kraftig hvitt lys, lyden av torden og regnet mot ansiktet hans. Før dette er alt svart. En politipatrulje brakte han til det lokale sykehuset, hvor de ga ham det midlertidige navnet, Anders Andersen. (sykesøsteren som var på vakt da han ankom, hadde bare bladd om på første side i telefonkatalogen).
Etter noen uker uten at hukommelsen hans så ut til å komme tilbake. Begynte det lokale politikontoret å etterlyse Anders Andersens familie eller nærmeste gjennom et fotografi av Andersen som de ga til media. Men ingen kom og han forble et mysterium. Rykter og spekulasjoner rundt hans personlighet og fortid, florerte i avisene. Og på den måten ble han ganske snart byens kjendis og severdighet.
Men tiden gikk uten at noen klarte og løse mysteriet Anders Andersen. Ukene ble fort til måneder. Måneder ble til år, og Anders Andersen ble plassert i en kommunalboligblokk samens med eldre og narkomane. Der ble han til Herr Andersen og mysteriet Anders Andersen var glemt.
Media og folk flest hadde kanskje mistet interessen for hvem herr Andresen egentlig var. Men ikke Andersen selv. Det er ganske trist og deprimerende å ikke ane noe om seg selv eller sin egen fortid. Så hver dag gikk han ned til den lokale politistasjonen for å høre om noen som passet hans beskrivelse, var meldt savnet. Så dro han til det lokale biblioteket for å søke i gamle aviser. Da kvelden kom og biblioteket stengte, dro Andersen hjem til sin kommunale leilighet og søkte videre på nettet.
Slik gikk dagene og slik ville trolig dagene ha fortsatt. Om ikke Andersen akkurat denne dagen, ved et uhell, hadde tatt inn Andreas Andreson sin post.
Andreas Andreson var en narkoman trygdemissbruker, som aldri hadde jobbet en dag i sitt liv. Men han gjorde en innsats for menneskeheten. Han meldte seg nemmelig på alt av ”menneskelig forskning og medisinske eksperimenter ”. Dette gikk kort fortalt ut på at han fikk penger for og la seg teste på av forskjellige parfymer, medisiner eller delta i medisinske eksperiment.
Andersen hadde ikke lagt merke til at han hadde tatt feil post og åpnet et brev mens han kikket ut av vinduet sitt. Han gjorde notis av at det så ut til og blåse opp til storm ute, for så å kikke ned på brevet han holdt mellom hendene.
Kjærer Andreas Andreson.
Jeg har i lengre tid drevet med forskning på tid og rom. Og har nå et eksperiment hvor jeg skal prøve sende en person tilbake i tid. Dine kvalifikasjoner stemmer med det vi er på utkikk etter osv osv…..
Håper og ønsker at du stiller opp mot en sum på 2000kr.
Andersens første tanke var å kaste brevet. Sende folk tilbake i tiden. For noe vrøvl. Men han fikk seg ikke helt til å kaste brevet. Hva om. Hva om de på noen måte kunne sende folk tilbake i tid. Kanskje han kunne….Nei. Han ristet tanken ut av hodet og gjorde seg klar til turen ned til politistasjonen.
Det hadde så smått begynt å regne da Andersen kom ut fra politistasjonen noen timer senere. De mørke skyene buldret truende i det fjerne og advarte om uværet som var under anmarsj.
Det hadde ikke vært noe nytt i dag heller. Andersen hadde fått beskjed om å slutte å komme ned på politistasjonen. De skulle sende noen opp til ham om det kom noe nytt. Han kikket på en far som skyndte på sin familie bortover fortauet. De måtte komme seg i hus før uværet startet. Han følte seg tung om brystet. Kanskje han også hadde en familie et sted.
Regnet tok til og han dro kragen tettere rundt halsen, mens han småløp bort til et lite buss skur. Mens han sto der og prøvde å skjerme seg fra regnet som nå øste ned, fant han brevet som tilhørte Andreas Andreson i jakkelommen.
Jeg har i lengre tid drevet med forskning på tid og rom. Og har nå et eksperiment hvor jeg skal prøve sende en person tilbake i tid. Dine kvalifikasjoner stemmer med det vi er på utkikk etter.......
Bussen stoppet opp ved skuret, men Andersen gikk ikke på. Han hadde bestemt seg. Adressen til lagerbygningen hvor eksperimentet skulle finne sted, var ikke så langt unna der han nå befant seg. Hva om han kanskje kunne, om dette faktisk var et seriøst eksperiment. Hva om de kunne sende han tilbake i tiden, slik at han kunne finne ut hvem han var og hvor han kom fra?
Himmelen hadde åpnet seg og lyn slo ned over byen, da Andersen ble vist inn i en nedlagt lagerbygning.
Han presenterte seg som Andreson til en gammel overbegeistret og gråhåret mann, i blå skitten kjeledress.
Mannen var liten av vekst og hadde store runde briller med tykt glass, plassert ytterst på nesen. Han presenterte seg som professor og sa han var en spesialist innenfor Astrofysikk, magnetisme og metafysikk.
Professoren bablet ustoppelig om fysikk og relativitetsteorien og minnet mest om en forfyllet mekaniker.
Hallen som Andersen ble ført inn i var stor, mørk og skitten. Den bar preg av industriell produksjon, men hadde tydeligvis ikke vært i bruk på en god stund. Midt i rommet var det to tre meters høye jernstolper. Disse stod plassert med en avstand på to meter og hadde runde kuler av messing på toppen av vær stolpe. Mellom stolpene hang det en stol som var forankret med fire tykke strømledninger. Stolen var av mørk metall og formen minnet om et halvt egg med en tannlegestol liggende i. Stolen ble holdt oppe av strømledningene på en slik måte at den svevde i midten mellom stolpene. Ved den ene stolpen var det en stor strømtransformator, et panel med en spak, en digital klokke og en gammel krittavle. På krittavlen var det rablet ned diverse formler:
En partikkel og dennes antipartikkel kan kombinere med forsvinning (?) (annihilering) som resultat. Deres totale energi, inklusiv deres hvileenergi, gjenfinnes i form av andre partikler. Kan atom eller et molekyl ha et varig magnetisk dipolmoment (M) grunnet elektronenes banespinn (L=rmv)og egenspinn (S). I dette tilfelle vil et ytre magnetfelt (B) sette opp et kraftmoment som søker å innrette alle de magnetiske dipolene. Slik vil hvert foton få en energi lik x?
(tilleggs notat. ”Lyn og torden”.) Når bakken under tordenværet er elektrisk ladet og det samtidig er høy spenning i luften mellom skyen og bakken. En mulig leder mellom tid og rom?.,. Kan dette utnyttes?
Dette var uforståelig for Andersen. Kanskje også for professoren, men han spurte aldri. Han brydde seg egentlig ikke om hvordan tidsreisen skulle skje. Han var ikke typen som spurte om hvorfor og hvordan. Kanskje han hadde vært det før?
Eter en halvtimes omvisning, samtale og gjennomgang av sikkerhet. Samtykte Andersen i professorens ønske om og la seg plassere i stolen. Andersen fornektet ikke at dette var galskap, trolig også selvmord. Sannsynlighet for at eksperimentet skulle lykkes, og for at han skulle bli sendt tilbake i tid og finne ut av sin egen fortid. De var mikroskopiske.
Men desperate menn gjør desperate ting.
Så Anders Andersen lot seg spenne fast, ga signalet til at professoren kunne begynne nedtellingen. Og ventet i spenning.
Ti, ni, åtte…..
Vinden hamret mot veggene og lynet lyste opp byen utenfor vinduene.
Fem, fire tre….
Professoren la hånden på spaken som skulle sende Andersen tilbake i tid. Og i lyset fra lynet, syntes Andersen professoren lignet mye på den gale professor Frankenstein, som han hadde sett på TV en kveld for ikke så lenge siden.
To, en….
Det kom et sterkt hvitt lys etterfulgt av at han hørte torden.
Han kikket opp mot en mørk himmel, og følte regnet mot ansiktet.
Men han kunne ikke huske hvorfor han sto slik, hva han skulle eller hvem han var. En politipatrulje plukket han opp og brakte han til det lokale sykehuset. Der ga en sykesøsteren ham navnet Anders Andersen. Det første navnet hun fant i telefonkatalogen.
(1440 ord, lest 2942 ganger.) |
|
|
|
|
