|
|
|
SayIt
|
En morders bekjennelse
Portrett: En Morders Bekjennelse
Av Mikal Skår Ellwood [ profil / post / artikler ]
Torsdag, 03.11.2005, 18:29
Warning: Undefined variable $html in /home/clients/d916b5fe1abb4c0bcbbf74b1fae9c043/sites/dsgf.no/felles/include/class.dsgf.sayit.php on line 1346
Jeg ble bet om og lage et intervju for DSGF.
Et intervju av en spesiell og enestående person.
- Skulle Jeg bli med hjem til en kjendis, sette meg til rette i sofakroken og få kaffe og småkaker. Prate om vær og annet trivielt? Nei.
Jeg ønsker å sjokkere. Jeg ønsker og lage et intervju av en psykopat.
En pyskopat like grusom som Dr. Hannibal "the Cannibal" Lecter fra The Silence of the Lambs.
Mitt navn får foreløpig vær unevnt. Det du trenger å vite er at jeg er en av vår tids mest anerkjente journalist og forfatter av flere bøker som har gitt meg det meste som finnes av priser over store deler av verden.
Jeg befinner meg på Oslos institutt for mentalt syke personer (O.I.M.S.P)
Jeg er her for og gjøre et intervju for ”de selverklærte gales forbund”.
Et intervju av en erklært gal person. En psykopat. En psykopat som går under navnet Baderoms morderen.
O.I.M.S.P er en sandfarget, toetasjes bygning noen mil utenfor Oslo sentrum.
Mitt intervjuobjekt er plassert på avdeling for Abnormalpsykologi (avvikende personlighetsegenskaper og tilstander). Og det er her jeg skal foreta intervjuet av ham.
Jeg er ikke sikker på om det er det faktum at jeg nå skal ha et møte med en svert forstyrret person, eller om det er det hvit nakne rommet jeg har fått til og utføre intervjuet i, som gjør meg så utilpass. Jeg sitter foran et skrivebord av stål som ikke rommer annet enn en diktafon, en skriveblokk og en blyant i rødt. Rommet har en dør uten dørhåndtak, polstrede vegger og et stort avlangt speil (speil av den typen som man kan kikke igjennom fra den andre siden).
Døra uten dørhåndtak åpner seg og en eldre mann i slutten av femtiåra stiger inn i rommet.
-Versegod og sett dem. Sier jeg og peker på stolen som er vis-à-vis meg.
-Takk skal du ha. Svarer den gamle med en klar og dyp stemme, før han setter seg til rette.
-Takk for at du vil stille opp på mitt intervju for DSGF.
Hva er ditt navn?
Mannen gransker med et øyeblikk.
-Det holder at du kaller meg Doc eller Doktor.
-Ok. Svarer jeg mens jeg noterer ned mannens innbilte navn.
-Nå, ”Doc” Går det greit om jeg stiller noen spørsmål om deg, sykdommen din og avdelingen som du er innlagt på?
Doc begynner å le mens han stryker seg over den velpleide barten hans.
-La gå, sett i gang du.
-Jeg ønsker med dette intervjuet og gi leserne i DSGF et innblikk i en gal manns hjerne og forstå hvorfor morderen begår sine handlinger. Hva kan du fortelle meg om Baderoms morderen?
Doc Retter seg opp og lar haken hvile mot de foldete hendene sinne.
-Han er en intelligent mann som har stor kunnskap om menneskets psyke, men få når inn til ham. De fleste blir avvist med en gang de passerer dørstokken. Men bak den vaktsomme masken, finnes det en liten gutt som liker å komme ut og leke fra tid til anen.
-Så, Baderoms morderen er en intelligent person. Hvorfor drepte, parterte og spiste han uskyldige rørleggere på badet sitt?
-Til tross for sin høye IQ har han store sosiale vansker.. Alle har vell hatt frustrasjon og sinne over en rørlegger som tar seg for godt betalt over en jobb som ikke ble gjort tilfredsstillende. Mange har sikkert tenkt tanken om å drepe den inkompetente rørleggeren. Baderoms morderen gjorde det som andre bare ville ha tenkt. Trolig uten å forstå at det han gjorde var galt. Mennesker med sterke lidelser har ofte flere personligheter som kan være skjult for hverandre. En personlighet kan være snill og hjelpsom. Den neste, en grusom morder.
Dette blir tidenes artikkel, tenkte jeg henrykt. Jeg noterer fortløpende det Doc forteller.. Men det var noe som ikke stemte helt. Noe som jeg ikke helt klarte og sette fingeren på.
- Når ble du for første gang klar over din galskap?
Doc smilte vennelig til meg.
- Jeg er da ikke gal.
- Å, unnskyld. Hvor lenge har du vært innlagt her? Når fikk du din sykdom diagnosers, om jeg får vinkle det slik?
- Jo, jeg har vært ansatt her i ca ti år nå og er spesialist på psykisk farlige pasienter som har gått over i (undertrykkelse) som er en tilstand som hjelper pasienten å handtere for eksempel angst, smerter eller traumatiske situasjoner. ( Ofte skjer dette hos pasienter som har utført grusomme og bestialske forbrytelser som pasientens sinn prøver og fortrenge). Pasienten undertrykker disse følelsene og holder dem i det underbevisste. Her vil følelsene skape en slags energi i det de prøver å komme seg fri og opp i det bevisste. Dette kan ta mange former. Som for eksempel at pasienten innbiller seg at han er udødelig, kan fly, er supermann, guddommelig eller baren noe så nært som en er en lege eller journalist. En innflytelsesrik alternativ personlighet som sier at virkelighet bare er hans mentale skapelse (Og husker dette kun som en fjern drøm) og at den mentale skapelsen er den virkelige virkeligheten.
- Eeee, Hmmm. Ja. Svarte jeg usikkert.
Jeg hadde kanskje ventet meg en pasient mer ”psyko” og måtte innrømme at jeg ble litt satt ut av den vell formelerte og vennlige mannen som nå satt foran meg. Men gal var han, for han trodde tydeligvis at han var en av de ansatte og ikke en innsatt.
- Ok Doc. Hvordan behandler du slike som (lider av undertrykkelse)?
- Jo, vi oppfordrer pasienten til og leve ut sin alternative personlighet her på avdelingen, under kontrollerte forhold selvsagt. Det er en del av behandlingen og ser ofte ut til og dempe de aggressive utbruddene. Doc, har reist seg og smiler til meg. Så snur han seg mot speilet i rommet og nikker. Du har vært flink. Jeg kommer tilbake i morgen. Døren uten dørhåndtak går opp og Doc går ut gjennom den.
- Hey. HEY! Pasienten rømmer. Jeg reiser meg opp fra skrivebordet og oppdager at bena minne er lenket sammen med en kjetting som er festet opp rundt midjen min og låst med en hengelås.
- Hva ER DET SOM SKJER. Hjelp HJELP. Jeg begynner febrilsk og rive i kjettingen.
Til min lettelse kommer to menn stormende inn til meg. Men til min forskrekkelse slår den ene meg i magen slik at jeg mister pusten. Så sleper mennene meg ut av det hvite polstrede rommet og bortover en grå gang med mange dører. Dørene er celler og har mennesker som skriker syke, skrekkelige ting utav de små lukene. I enden av gangen blir jeg lakt på en gammel slitt båre og spendt fast.
- Hva er DET SOM SKJER. Detter er absurd!!. Skriker jeg.
- Doktor, Han ser ikke ut til og roe seg. Den ene av de to mennene vinker på Doc som kommer gående nedover gangen. Da han har kommer bort til meg, har han en beskymret mine.
- Huff da. Ble dette litt mye for deg. Tålte du ikke det lille skuespillet vårt.
Det vill snart gå over. Han tar frem en stor sprøyte med noe grønt i.
På tide med medisinen din. Så stryker Doc meg over håret mens han visker:
Natt Natt, Sov godt…….
ellWooD
(1247 ord, lest 3221 ganger.) |
|
|
|
|
