|
Poll
|
| Hva er det kjedeligste du vet? |
|
|
|
|
|
|
|
SayIt
|
Majestetisk
Spillomtaler: Shadow Of The Colossus
Av Bård André Johnsen [ profil / post / artikler ]
Torsdag, 23.02.2006, 11:01
Et forbudt land med forbudt magi. Med et sverd, en bue og hesten din Agro, myser du utover et uendelig stort landskap, tilsynelatende alene.
Men bare tilsynelatende.
For bak horisonten, bak trær og fjell, bak ørken og elver, templer og ruiner, i dype daler og på strålende søyler, venter kolossene, 16 i tallet. Alle forskjellige, de fleste gigantiske, og ingen av de har som intensjon å la deg bryte magien som hviler over landet. Men din kjære ligger død på et alter, og det eneste håpet, den eneste myten, er at ved å bekjempe kolossene vil hun komme tilbake.
Så du står der, uvitende, usikker og liten, og vet ikke helt hva du skal vente deg. Du klapper hesten din, hever sverdet og fanger sollyset. Den samlede strålen skinner klart i én retning, et fjell ikke langt vekk. Du rir varsomt og kommer snart frem. Vel fremme ser du raskt at du må la Agro være igjen; det er ingen annen vei opp enn å klatre. Du griper tak i den fastgrodde mosen og greinene på fjellveggen, og haler deg selv opp.
Du rekker så vidt å la det nye landskapet synke inn før det første drønnet lyder, og en støvsky virvler opp og blander seg med sola og trærne. Det buldrer igjen, etterfulgt av en lav, dundrende lyd. En gigantisk klubbe i stein svaier forbi ansiktet ditt...
Han er gigantisk og uttrykksløs; verden rister i det han går forbi deg. Målbundet går du etter, trekker sverdet og stirrer villt på den massive kolossen i håp om et finne ut hvor du skal starte. Så får han øye på deg og hever steinklubben...
Shadow of the Colossus bringer frem mange følelser i en sart spillsjel. En spirituell oppfølger til det sterkt undervurderte Ico, men en soleklar koloss av et spill på egne ben. Det er lett å bli skeptisk når man hører at spillet "bare" går ut på å knekke 16 kolosser, men det er enda lettere å bli bergtatt av den fantastiske verden spillet tar plass i.
En vakker og gigantisk verden ligger foran deg, og det er knapt et sted du og hesten din ikke kan dra. Hvis du har lyst kan du bare ri rundt i timesvis. Nyte landskapene, spise av fruktene og svømme i sjøene. Men du har et mål, og det er kolossene.
Hver koloss er unik, og enkelte av de er store som fjell. Jeg ble så fantastisk imponert når den første kolossen gikk forbi meg, at jeg ikke klarte å forestille meg hvordan den neste skulle klare å slå dette, men det gjorde den, og det gjorde neste også. Hver koloss er en opplevelse i seg selv, et lite eventyr hvor du må finne ut hvordan du skal få has på den, hvor de svake punktene er, og hvordan du kommer deg til de. Dette skal du klare å konsentrere deg om mens den usannsynlig store personligheten jakter på deg, og samtidig er så fantastisk vakker.
Det er nemlig mye som er vakkert i Colossus. Så vakkert at min kjære lille PS2 nesten fikk litt angst. Her er kreftene presset til det ytterste, og litt til. Jo, den sliter litt enkelte ganger, men jeg klarer rett og slett ikke la det plage meg. Det eneste som derimot plaget meg i små øyeblikk, er en til tider frustrerende kameraføring, men denne er heller ikke av så alvorlig art at det trekker noe ned. Man kan dø av det, men bare i spillet.
Bak dette eventyret ligger et orkestralt lydspor som setter deg i akkurat den stemningen du trenger å være i for å begi deg ut på noe som dette.
Og når du har kjempet deg gjennom de 16, får du ikke bare tilgang på time-attack og hard mode, du får også nyss om hemmelige steder og magiske gjenstander, og du bare vet at du kommer til å bli sittende ganske mye lenger.
Shadow of the Colossus er et av de beste spillene som noen sinne har fått vist seg på Playstation 2. Et episk eventyr, vakkert og følelsessladdet, rett og slett.
(684 ord, lest 6031 ganger.) |
|
|
|
|
