|
Poll
|
| Hva er din favorittgjenstand i kjøleskapet? |
|
|
|
|
|
|
|
SayIt
|
Høydefinert krig
Spillomtaler: Resistance: Fall Of Man
Av Bård André Johnsen [ profil / post / artikler ]
Tirsdag, 26.06.2007, 16:03
Å høre noen nevne FPS og konsoll i samme setning har for meg alltid resultert i et blikk mye likt det man gir et muggent brød når man er mer enn klar for frokost. Hvis de følger opp med å nevne 2. verdenskrig har jeg vanligvis bare snudd meg og gått i en slags stille protest over hvor ubegrenset fantasiløst det hele måtte være. For å finne ut hvordan dette kan resultere i terningkast fem, les videre.
Det ble nå en gang slik da jeg på lanseringsdagen skulle ut for å kjøpe spill. Lanseringstitlene var ikke akkurat kjempeinteressante, og en av de få titlene jeg tok med meg hjem måtte bli Resistance.
Men etter å ha spilt gjennom Resistance fire ganger, på henholdvis easy, medium, hard og superhuman, innser jeg nå at mine inngrodde meninger om fps og konsoll kanskje har vært ubegrunnet, derav denne anmeldelsen.
Obviously.
Setting
Man skal ikke feie under et teppe at ja, dette er 2. verdenskrig. En setting som snart ser sine siste dager, og godt er det, for noe mer oppbrukt skal du lete lenge etter. Det er når du finner ut at Russland og Europa er brutalt overtatt av forstyrrede hybrider og mekaniske monstre, at man skjønner at noe er annerledes. Som U.S. Army Ranger Nathan Hale skal du gjøre en siste motstand mot en teknologisk og brutalt overlegen overmakt som på daglig basis konverterer tusenvis av briter til lite flatterende monstre med onde hensikter.
Spillet
Spillets spede begynnelse er som små nysgjerrige babysteg. Men skuffelsen er såvidt til å ta og føle på i det jeg passerer de samme gråbrune omgivelsene jeg føler jeg har sett så mange ganger fra før av. At motstanderne mine har uforskammet mange flere øyne enn normalt, og ikke minst brauter, er ikke nok til å fenge meg.
Men så åpenbarer det seg i det jeg ankommer Manchester. Det er ikke mye man rekker å observere før alt eksploderer i en orgie av hybrider, soldater, ruiner, røyk, lys, rekyler og, vel, krig. Og fra dette punktet og utover er Resistance: Fall of Man et spill man knapt klarer å legge fra seg før man har knust alt som er å knuse, drept alt som er å drepe, og selvsagt reddet verden. Og det er i disse delene av spillet det virkelig skinner. Du kan dra de samme stedene gang på gang og alltid oppdage nye, flotte detaljer. Helt separate kamper i området rundt, maskineri som styrter, eksplosjoner og alt annet du forventer i kampens hete. Dine medsoldater hjelper så godt de kan der de løper og kryper og skyter, og veldig ofte dør.
Gjennom store deler av england, spredt utover store områder, t-banestasjoner, vidder og bysentrum skal du slåss deg mot det endelige målet. Tårnet hvor Chimera-rasen holder hus, og kilden til mye av rælet som foregår.
Våpen
Et definitivt høydepunkt i et spill fra skaperne av Ratchet & Clank, er selvsagt at du har et hel bråte kreative våpen. Minussiden ved all man har å godte seg med, er at det ikke spiller en så strategisk rolle hva du faktisk bruker, men enkelte steder funker selvsagt noe bedre enn andre ting. Dette betyr at du i praksis kan gjennomføre spillet ved å kun bruke Carbine, et ganske standard maskingevær som gjør pent med skade.
Men alle våpnene har også secondary fire, og det er her du virkelig får valuta for pengene. Favoritten er så langt Hailstorm. Våpenet med det garantert høyeste forbruket av ammo over kortest mulig tid. Secondary er en stor ball av kuler som plasserer seg midt i luften og effektivt sikter seg inn på alt som står og går før det preller løs. Nyt lyden neste gang du trykker L1.
Auger-geværet har muligheten til å skyte gjennom vegger, samt lage et midlertidig skjold. Den obligatoriske hagla er med, samt en del alien våpen som Bullseye, Chimeras svar på maskingeværet. Rakettkaster, plasmastråler, snipergevær og mer kan det også by på.
I tillegg til dette har du også en liten bunke med granater å spe på med. Fra den helt vanlige frag-grenade, til den mer voldelige Hedgehog. Førsteplassen deles mellom Airfuel og Backlash. Førstnevne lager verdens kuleste lyd får den flamberer alt i nærheten. Sistnevnte skaper en boble som reflekterer alle fiendenes skudd, samtidig som du kan stå trygt inne i den. Dette gir rom for en del fete strategiske øyeblikk.
Modus
Skal du få alt ut av Resistance må du gå online. Her er et vell av modus, som assault, capture the flag, deathmatch, team deathmatch og mye mer. Kartene er veldig gjennomført, og selv en kamp med 40 deltakere gir ingen form for lag. Lobbysystemet gir deg en enkelt måte å opprette klaner på, og administrere dette. Alle modes kan skreddersyes til det minste, med tanke på våpentilgjengelighet, skadeprosent og mange andre variabler som gjør at du kan sette i gang det perfekte spill.
Offline har du mulighet til å spille co-op i splitscreen, noe som definitivt er å anbefale.
Konklusjon
Min tidligere lave entusiasme for fps på konsoll har definitivt snudd etter å ha brukt utallige timer på Resistance. Kontrollene er overraskende funksjonelle og kjappe i forhold til behovet. Og som en lanseringstittel makter Resistance også å vise frem litt av det PS3 kan få til. Alle detaljene i hvert enkelt scenario, med alt som skjer rundt, er til tider mindblowing.
Enkelte av kartene er kjedelig, men dette gjøres godt igjen via områder som Manchester, og generelt sett alt i siste halvdel av spillet. At du på kjøpet får kjøre både tanks, jeep og et masseødeleggelsesvåpen kalt Stalker, gjør ting bare bedre.
Når du føler deg ferdig med spillet i seg selv, kan du se om du virkelig er rå nok til å skaffe alle skillpoints som er mulig. Det er en del, så lykke til.
Takket være en kul historie, engasjerende kampscenarioer, en fantastisk onlinedel og hel del kule våpen er Resistance intet annet enn et glimrende spill.
(995 ord, lest 6743 ganger.) |
|
|
|
|
