|
Poll
|
| Hvor mange flak toalettpapir bruker du? |
|
|
|
|
|
|
|
SayIt
|
Verdig debut
Plateomtale: Marion Raven - Here I Am
Av Bård André Johnsen [ profil / post / artikler ]
Søndag, 12.06.2005, 23:01
M2M var uten særlig tvil Norges popyndlinger. Noen fordi de gjorde det godt utelands med sin freidige, lettbente og lett svelgelige pop om, ja, du vet, gutter og sånt. Andre digget de fordi de var flinke til å posere på bilder. Det er et par år siden de gikk hver sin sti, men nå er førstemann ute, og her er dommen.
Det skal jo være sagt at Marit var forventet først, der hun sjokkerende kaster en surprisekonsert på Blå for en stund siden, viser sine voksne sider og sørger for at vi ikke skal glemme henne. Men så for en liten stund siden spratt en brunette med en grudge opp på Svisj, og det var tydelig at her var det andre boller klar til servering.
Fra første låt er det gjort rimelig klart at piano, det er for wozzies, her skal det spilles på strenger for alt det er verdt. Og om ikke "Get Me Out of Here" overbeviser helt er første singellåt ut, "Break You" akkurat såpass kul og tøff at det er bittelitt flaut å innrømme det. Men du skal ikke kimse av den kommersielle verdien i en slik låt. Greit, oppskriftsmessig barsk, men lett krydret i tillegg. På tredje låt tenker du "Hah, Baj tok feil, PIANO!", men så dundrer det løs igjen.
Det er fjorten låter og en bonuslåt på dette albumet. Det er ca. et par for mye for en debut av dette slaget. Jeg kunne nevnt alle låtene og fortalt litt, men hey, det er så himla mange. Det finnes jevnt over gode låter, enkelte er veldig gode, noen er kjedelige, men det blir aldri dårlig. Tittelsporet er catchy, og har en nerve ved seg som gjør den interessant.
Som seg hør og bør er det ved anledninger lagt til et par ballader, som f.eks. "Little By Little" og "For You I'll Die", men den du absolutt skal legge merke til er "In Spite of Me" som definitivt vil få en hel haug av tenåringer til å kline inspirert på neste skoleball.
Marion Ravn, eller Marion Raven som er det korrekte å si nå som hun skal ta over verden og sånt, har overrasket meg. Jeg legger ikke skjul på det. Det virker aldri påtatt, og hun glimrer til med både attitude og vokalprestasjoner som er langt unna piperiet som preget M2M. Ingenting er klissete og søtt, det er preget med edge (herremann, hør på "For You I'll Die") som overbeviser. Et par svakheter er det som nevnt, men intet album uten.
Om man absolutt skal dra frem referanser så er dette et hybrid av Sheryl Crow, Avril Lavigne og Natalie Imbruglia
Avslutningsvis vil jeg bare gjøre det klart at ja, det er Marion Ravn jeg snakker om, og ja, dette er bra. Det er ikke fantastisk, men det er til tider dritkult. Albumet vil nok befeste seg mest hos de yngre, men det er ingen grunn til å ikke gi det i alle fall en bitteliten sjanse neste gang du vimser innom din lokale musikksjappe.
Oppjust til 5 for europeisk utgave.
(513 ord, lest 7887 ganger.) |
|
|
|
|
