DSGF Logo
Brukernavn:

Logg inn / Bli medlem
Passord:
 
Forum


DSGF.no
Om DSGF
   English French German
Bli medlem
IRC
Spørreundersøkelser
Tilbud
Vedtekter
HSS
Nyheter

Mistet passord

SayIt
SayIt Oversikt
Svada
Galleri
Støtt DSGF
Postkort
ItsPureLoveBeibi!
Fylleprat
Galeforbundet
Forum!
Oversikt
Annonseringer
DSGF.no
Duppeditter
Film og TV
Filosofi
Hilsener & Hyllester
Hjelp!
Hjemmesider
Kjøkken og klin
Klagemuren
Litteraturhjørnet
Lykkebrønnen
Musikk
Nyhetsbildet
Om forumet
Politikk
Programmering
Sex og sånt
Software / Hardware
Spill og Dill
Treff
Tunga på tærne
Tåkeprat
SayIt



Min sorte rose
Sayfiction: Min Sorte Rose
Av Inge A. Halvorsen [ profil / post / artikler ]
Tirsdag, 14.11.2006, 00:44

Oppgaven jeg og L fikk av Loveanime var ikke spesielt enkel: "Jeg vil at dere skal skrive om noe som aldri kommer til å finnes, men så mange faktisk ønsker å ha. En sort rose. Finn noe å skrive om denne. Den sorte rosen eksisterer jo ikke, men den bringer jo allikevel så mange følelser opp for så alt for mange." Men den var jo i høyeste grad interessant. Så dette er mitt bidrag, litt kort, ikke helt redigert og muligens litt depressivt. Det skulle ikke være det. Jeg er i skammelig godt humør, men kanskje nettopp derfor. Forøvrig er den på rundt 3000 ord, ikke for langt, burde vært lengre. Unnskyldningen jeg kan gi er at jeg er opptatt med akademi, men det er ingen god unnskyldning; og vi skal ikke stole for mye på den.

Eksen min hatet når jeg fortalte historier; 'Jeg vet aldri når du lyver, og når du snakker sant.' klaget hun. Og det ble ikke bedre når jeg spurte hvilken deler hun ikke trodde var sanne. 'Du kommer bare til å forandre de delene jeg ikke tror på, til jeg tror på dem. Eller de delene jeg tror på, til jeg ikke tror på dem.' Og hun hadde selvsagt rett. Denne historien er om henne, men også ikke.

Det er en historie om kjærlighet (og savn). Det er en historie om ensomhet, og det er en selvmordscene med. Denne scenen har aldri skjedd meg, jeg ber om at det heller aldri skal forekomme.

God lesning.
G


Til: Loveanime, Zylfia, Nemi1985, Pyropia og Surra. Men også de jeg av enkelte grunner ikke kan nevne, og selvsagt; ... deg.


Min sorte rose

I

Om man drar innover langs fjordarmene fra Haugesund, vil man tilslutt ende i min hjemby; Sauda. Denne uanselige plassen, plassert mellom en rekke daler, har lite å tilby den vanlige reisende. Det er to puber, noen butikker, en fabrikk, et turistkontor og en terminal. I nyere tid har det dukket opp et pol, noen flere butikker og posten har flyttet seg opp til kinoen. Men i seg selv er Sauda uanselig, det er ingen skyskrapere, ingen fornøyelsesparker og det eneste ski anlegget er i enden på en vei som bare de færreste kjører uten frykt. Jeg bodde der frem til jeg ble 19, da flyttet jeg til Bergen for å studere, men altså frem til jeg ble 19, var åsene, fjellene og skogen rundt Sauda mitt domene. Jeg klatret opp i de høyeste trærne, de bratteste skråningene og inn i de dypeste hulene – som ikke var spesielt dype, men vi var barn, og en hule på en meters lengde var en skummel inngang til et annet rike. Jeg hadde mine første spede forelskelser i Sauda, en for hvert år etter jeg ble 10, og fikk mitt første kyss av en venninne av meg da jeg var 18. Men det var lenge etter den historien som jeg her skal fortelle om. Og husk nå, at dette er en sann historie. Ikke løgn og ikke oppspinn, den er så sann som månen er en rund ost, og skyene i horisonten er sauer som gjetes av den store himmelgjeteren. Da jeg var 10, hadde jeg min første store forelskelse. Mange glemmer slike ting, men jeg kan huske det som om det skulle vært igår. Jeg hadde gått meg en tur over fjellet, det vil si fra en av dalene og over til den annen, en grei tur for en tiåring da slekta har hytter på begge sider, og jeg dermed ikke var langt fra folk, og hadde begynt nedstigningen i den skogkledde fjellsida, da jeg hørte sang. Nå Hadde jeg hørt sang før, dette var jo begynnelsen på det glade 90 tallet, musikk var noe vi visste eksisterte, fremdeles låg Roxette på hitlistene. Men dette var ikke slik sang. Det var en jentestemme, hun sang alene, og det eneste ordet hun brukte var; la. Det var som om hun ikke hadde noen andre ord å bruke. 'La-la-la-lalala-la-la', sang hun. Det var midt på dagen, og det var sommer. Dessuten var jeg sikker på at et monster, for jeg var sikker på at det var monstre i verden, ikke ville sunget 'la'. Så jeg gikk mot stemmen, vel og merke av ren nysgjerrighet; det var et stykke unna den egentlige stien min, men nærmere kom jeg – før jeg tilslutt sto på kanten av en diger myr. Skogen stod tett rundt den på tre sider, inkludert der jeg stod, men på den motstående side av meg, kunne jeg ane en hvitflekket vei. Og på denne veien stod en jente, hun kunne ikke være stort eldre enn meg, og hun sang, mens hun løftet hendene mot himmelen, og danset rundt. Hun hadde på seg en blå kjole av sikle, håret hennes nådde ned til enden på ryggen, og det var farvet som gull. Jeg tok frem kikkerten min, for jeg hadde fått en liten kikkert til bursdagsgave av far min, en kikkert jeg ellers brukte til å speide etter sauer med, og noterte meg at hun ikke hadde sko, heller ingen andre ringer, smykker eller noe i håret. Hun hadde en fantastisk nese, små lepper og øynene hennes glitret når hun svingte rundt. Jeg ble selvsagt forelsket. Det må ha vært på grunn av forelskelsen, eller ren logikk som drev meg fremover. Jeg hadde aldri sett den delen av skogen før, Men jeg regnet må ha regnet med at veien ville føre til folk, og om det da førte meg opp til jenta, ville ikke dette være mer enn en heldig tilfeldighet. Jeg gikk langs myren, hoppet over større røtter og var veldig opptatt av å ikke trø i myren – når du ikke helt vet hvor du er, er det best å holde bena tørre. Jeg var faktisk så opptatt at jeg ikke merket når syngingen sluttet, men da jeg så opp, var ikke jenta der mer, og jeg stod på en vei hvite brosten. Hjertet mitt dunka hardt i brystet, det irriterte meg at jeg hadde mistet henne. Hun var den vakreste jenta eg noen gang hadde sett, og nå var hun borte. Ikke en sjel var å se i området rundt meg. Skuffet, og kontra mine forrige slutninger, gikk jeg tilbake mot skogen, denne gangen brydde jeg meg ikke om å unngå myren, men gikk midt ut på den, (jeg tråkket selvsagt gjennom, og fikk våte føtter,) og krysset inn bak trærne hvor jeg først hadde kommet ut. Før jeg visste ordet av det, var jeg tilbake på den egentlige stien min, og gikk turen ned for å komme meg hjem. Og det var slik jeg første gang ble forelsket. Etter den dagen sov jeg sjelden bra med lukket vindu, Jeg gikk ofte ut på tur, men aldri fikk jeg høre sang, og aldri så jeg en vei med hvite brosten igjen. Jeg ble 11, møtte på søsteren til en kamerat. Jeg ble 12, 13, 14. som femtenåring var jeg ytterst forelsket, og mente det var sann kjærlighet. 16 kom, 17 gikk. Jeg ble 18 og etter russetiden, da var jeg fylt 19, flyttet jeg på folkehøyskole. Denne skolen, som ligger nett utenfor Bergen, heter så mye som Fana Folkehøgskole, samme folkehøgskole som bestemoren min engang i tiden hadde gått på. Jeg var 19, på vei til å jobbe meg mot 20, jeg var realist, visste at Newtons-lover bare fungerte om man overså naturlige ting som vind og realitet. Visste at Einsteins teori kunne bli acmE om man skrev den på rett måte, hadde god greie på motstandskampen mot tyskerne, og skrev dikt bare jeg forstod. Folkehøgskolen låg ved arboretet, et arboret er, for å forklare for de uinnvidde; en stor have, hvor all verdens blomster, busker og trær er samlet. Det er som en diger fruktsalat, bare minus appelsinen. Uansett, eg bodde på denne folkehøyskolen, og som en naturlig konsekvens, ruslet jeg titt og ofte i arboretet.

Det var på en av disse turene, det må ha vært sen høst, at jeg igjen hørte den merkelige sangen: 'La-la-la-lalala-la-la'. Igjen følte jeg en snodig trang til å følge lyden, men denne gangen kom lyden fra over en liten bergknaus. Jeg visste av erfaring at det var et båthus på andre siden, og en liten mur brygge, forferdelsen var dermed stor da det viste seg at både båthuset og mur bryggen hadde tatt bena på nakken, og tatt med seg alt annet av kjente landemerker i farten. Det eneste jeg kjente igjen var fjorden, men selv den virket ny. Det var som om vannet var blåere enn det hadde vært. Vannet var farvet i det blåeste blå, som om en gal unge hadde tegnet havet, alle barn vet jo at havet er blått. En vei gikk ned mot en liten gul strand, og veien var (selvsagt) dekket av hvite stener. På veien stod en kvinne, for hun hadde vokst, og som meg var ikke hun heller et barn lenger, og hun vinket på meg, mens hun sang. Av en eller annen merkelig grunn, jeg har aldri helt forstått hvorfor, gikk jeg ned til henne. Hun sa ingenting, men klemte meg inntil seg, og vi gikk hånd i hånd langs veien, mens hun hun sang på den samme uendelige sangen. 'La-la-la-lalala-la-la. La la-la-la-la la. Lalala-la-la la-la.' Da kvelden kom, la vi oss under en gran, og hun sovnet på armen min. Den natten sov jeg ikke, men låg våken, og stirret på kvinnen på armen min. 'Hvem er du?' visket jeg, og må ha sovnet, for da jeg våknet kjente jeg lukten av stekt bacon.

Hun satt ved et lite bål. En mann i sort filthatt og sortere frakk stekte bacon. Han nikket til meg: 'Jasså, du er våken.'
'Joda, eh, hva, hvem, hvordan?'
'Feil gutt. Det er regler for høflighet her. Du spør ikke hva folk er. Du spør ikke hvem folk er. Og du gir aldri fra deg navnet ditt. Om du har en venn, så er det din sak, og ikke noe med alle andre. Om du er i et hertugdømme, kongedømme eller en by du ikke hører hjemme i, så er du en gjest, og oppfører deg deretter. Om du er i en fristat gjelder andre regler. Forstått.'
'Noen ville puttet et spørsmåltegn der, du vet det.'
Han trakk på skuldrene. 'Jeg spør ikke. Du skal ikke spørre når du vet svaret. Bare spør når du må.'
Jeg pekte på kvinnen: 'Og hun?'
'Hun er din beskytter. Hun har valgt deg. Det er i seg selv en ære.' Han pekte på et ekorn som sprang forbi. 'En gang var det der en prins, jeg kjente ham. Han ble forbannet av en heks for å stille feil spørsmål. Nå må han være et ekorn til forbannelsen blir brutt. Denne kvinnen ble forbannet for noen år siden, jeg har reist med henne siden. Jeg er hennes, hva kan vi kalle det... følgesvenn.'

II

Ingen navn ble gitt meg. Når jeg hintet mot en introduksjon, ble det høflig men bestemt avvist. Kvinnen gav meg en tallerken med bacon og brunt brød. Før hun hentet en til seg selv, og satt seg ned ved meg. Følgesvennen rørte seg ikke fra bålet. Vi ble der den dagen. Jeg gikk ut i skogen, 'Ikke gå for langt, det er ikke alle trærne som er like vennlige.', for å hente ved. Følgesvennen rørte seg sjelden bort fra ilden, men midt på dagen drog han ferm en flaske, og skålte med himmelen, før han tok en diger slurk, og lot flaksen forsvinne inn bak frakken igjen. Det var en ro over oss. Jeg må innrømme at jeg fantaserte lett over forholdet mellom henne og ham. Hvem var de? Hvorfor var de sammen? Ville dette ha en innvirkning på meg? Men da natten kom, var det jeg som fikk en varm kvinnekropp ned under teppet. Det er ingenting å legge skjul på, hun grep meg. Med benene, armene og munnen; grep hun om en del av meg jeg ikke visste eksisterte. Da jeg fløt i en varm innsjø av kjønn, brølte jeg mot månen, og hun holdt meg for munnen. Da hun grep brystkassen min, lot hun glippe en svak 'La!' før hun sovnet av på meg. Var jeg god? Neppe, jeg dirret svakt i etterdønninger, visket at jeg elsket henne, og strøk henne over ryggen. Men jeg var ikke god. Jeg hadde fått en gave, ikke gitt noen. Jeg var en bortskjemt guttunge på julaften, og hun, hun var en engel, sendt til meg med gaver, jeg ikke kunne verdsette, eller gi tilbake. Det snøftet missfornøyd fra bålet, og en skygge snudde ryggen til oss. Jeg sovnet.

Da jeg våknet var jeg alene. Ingen rester var å se etter hverken bål, eller andre. Jeg låg med ryggen nedgravd i vått gress. Hadde smaken av en annen i munnen, og i høyre hånd holdt jeg et sammenkrøpen del av kroppen min. Mobilen min viste 07:00, datoen sjekket jeg ikke. Jeg sprang hjem. De skulle vise seg at ingen hadde merket mitt fravær. Ikke lærere, ikke elever. Det var som om en dag hadde fjernet seg fra minnet til samtlige, eller jeg hadde ikke vært borte. Om jeg hadde valgt å sove ute, var det ingen som ville nekte meg det. Fraværslisten viste ingen fravær dagen før. Jeg var sjokkert. Jeg gikk til timer, jeg gikk fra timer. Jeg flørtet, men halvhjertet, for hva om hun skulle dukke opp? Jeg kunne ikke tro at hun var en drøm, en fantasi jeg ikke hadde rett på. Jeg gikk inn i en depresjon. Det måtte ha vært noe der. Det måtte ha vært noe mer enn en ønskedrøm fra min side. Hun måtte være ekte. Hun måtte. Det nærmet seg jul, jeg skaffet meg sovetabletter.

De fant meg med hodet bokstavelig talt i dass. Jeg hadde kjempet meg opp fra sengen, hvor selvmordsbrev på selvmordsbrev låg strødd rundt meg, og kastet hodet ned i den store hvite telefonen, mens innvoller vridde seg, og dagens middag; jeg tror det var laks, kom opp med egen buljong. 'Det nærmer seg Jul Inge. Du må overleve Jul. Tenk på familien, din egoistiske dritt, tenk på oss.' Sa MM og slo hodet mitt ned i skålen igjen, slik at jeg hørte et fjernt ekko ringe gjennom skallen min. Jeg velger å tro at ingen andre fikk vite noe, kanskje var folk litt mer forsiktige rundt meg, kanskje var det julen som drog dem hjemover, slet i gamle tråder, og førte til at de ikke orket å bry seg. Jeg gav blanke. Jeg drog hjem med senket blikk, og feiret julen uten synlig glede.

Det gikk et år. Det gikk to. Etter tre år satt jeg på en hybel på Fantoft. Det var høst igjen, jeg hadde hentet posten. Et brev hjemmefra, noen regninger og en konvolutt. Ingen navn, ingen adressat. Jeg la den på bordet mitt, som på den tiden lignet på en djevelsk ønskedrøm, og betalte regninger. Jeg hadde sluttet å tenke på henne. Jeg hadde ikke tenkt på henne på evigheter, og nå låg en gul konvolutt på bordet mitt. Den var forseglet med sort lakk. Den luktet salt hav, nyper og furutrær. Det gikk dager. Det gikk uker. Det gikk frem mot Jul igjen da jeg åpnet den. Et brev og et lite maleri falt ut. Brevet hadde ingen hilsninger, det stod:

'Kom. Fort.'

Bildet var av en ung pike, ikke mer enn 15, hun hadde sort hår, og gnistrende øyne. Det hadde vært betryggende å nekte for at jeg visste hva dette måtte bety, men en lenge glemt sang surret i bakhodet mitt. 'La-la-la-lalala-la-la. La la-la-la-la la. Lalala-la-la la-la.' Jeg pakket en liten sekk, og gikk ut i skogen. Noen ganger vet man hvor man skal gå, som om det er andre krefter enn de vi har kontroll over som styrer oss. Jeg gikk i blinde, inn bak busker, snudde rundt trær, gikk tilbake igjen, krysset samme slette tre ganger; brukte kniven på en gren, satt en pinne i bakken, snurret mot klokken rundt den; lukket øynene, og ventet.

'Ah, der er du. Du lot vente på deg.' Det var ingen myk stemme, ikke en kjærlig hilsen. Jeg åpnet øynene og så følgesvennen foran meg. Fremdeles hadde han på seg den sorte hatten og den vel så sorte frakken. Fremdeles stirret han på meg, som om han hadde tatt en vits jeg ikke fattet. Ved ham stod en ung pike, ikke mer enn 15, hun hadde sort hår og gnistrende øyne. 'Denne,' han pekte på henne, 'er din. Det er ditt ansvar å passe på henne, reise med henne og være der når hun trenger hjelp. Og det er ditt ansvar å la henne velge sine egne menn. Men ikke la dem skade henne, og ikke la henne falle om. Når hun blør, skal du stoppe blødningen. Når hun gråter skal du tørke tårene. Når hun dør, skal du gi datteren hennes til den neste.'
Jeg stirret på ham, på henne, på ham. 'Hva? Hvem er hun?'
'Hun er resultatet av et heller patetisk forsøk på elskov, som du, min venn, prøvde å utføre et stykke herfra. Hun lider under samme forbannelsen som moren, men vi er ikke her for å fortolke, forstå eller undersøke. Vi er her for å bli kaldt, når de trenger oss, og når vi blir kaldt, kommer vi. Vi stiller ikke spørsmål, vi dømmer ikke, men om noe går galt, om et hår blir krummet; er vi her for hevn.' Han nikket mot meg, snudde, og forsvant oppover imellom trærne. Hun hadde mye av moren i seg, min lille datter. De samme øynene, den samme munnen, det samme blikket. Hun sov ved mitt bål den natten. Dagen etter fant jeg en hytte til henne, og drog hjem.

Og slik er min historie. Når hun trenger meg, når det er tyver i området, eller en ung mann fanger blikket hennes, sender hun meg et kort, og jeg tar ned en flakse fra hyllen. Da drar jeg tilbake, jeg er kanskje borte noen dager, men deres tid er ikke som vår, når jeg kommer tilbake, er det ingen som har savnet meg. Når jeg er der, drikker jeg fra flasken. Jeg drikker for å holde savnet etter moren hennes borte, jeg drikker for å spare meg for nattekulden, og jeg drikker; fordi – når jeg drikker, forblir jeg ved henne. Når jeg vil hjem, legger jeg bort flaksen, løfter på hatten, og ser henne dimme ut av synet mitt. Og en dag, om ikke lenge, vil en ny gutt våkne til egg og bacon, en ny gutt vil brøle til månen, og en ny æra vil begynne. Da vil det være jeg som snur ryggen til med et missfornøyd snøft. Men jeg kan ikke dømme, og jeg kan ikke klage. De har ikke samme regler som oss.

Og når det endelig kommer en ny pike, og hun ligger og skriker i armene mine, mens moren dør ved bålet. Og når jeg har oppdratt henne som min, og hun har blitt overlevert til sin far. Da skal jeg endelig sove. Da skal også jeg gå inn mellom trærne, og aldri skal jeg se tilbake til elverhjem igjen.



(3208 ord, lest 2466 ganger.)

Liv og røre
Velkommen til:
Jetison (Oslo)
Joalol (Stjørdal)
galgalakse (Hokksund)
3agle-3ye (Kongsvinger)
Torjus (Kongsvinger)

Online:
0 medlemmer online.
1 gjest online.

Kake i dag:
F_O_S_I (Ytre Arna)
ingrid^ (Horten)
Tom (Gaupen)
dj` (Jaren)
Bluegirl (Tiller)
Panazonic (Bodø)
Tonje (Trondheim)
wapipapp (årnes)
tojo (Sarpsborg)
Viking_23 (Sandnes)
Cactus (Tønsberg)

Kake i morgen:
N/A (Tromsø)
[Gandalv] (Porsgrunn)
svada (Ulsteinvik)
ShataN (Tjodalyng)
Pompel (Ranheim)
berenike (Alta)
udis (Horten)
sillljee (Holmestrand)
Bearola (Vennesla)
Luinwe (Orkanger)
Inamoren (Bergen)

Si "gratulerer" med blomster!
Send bursdagskort

Sett theme-cookie
Sett cookie
Forum

Strre oversikt

De Selverklærte Gales Forbund (c) 1998-2017 · DSGF.no