|
Poll
|
| Hva ville du gitt Idol-Kurt i julegave? |
|
|
|
|
|
|
|
SayIt
|
Fra krig har du kommet, i krig skal du bli.
Spillomtaler: Call Of Duty 2
Av Bård André Johnsen [ profil / post / artikler ]
Onsdag, 16.11.2005, 15:26
Når hele verden rister, granatene suser over hodet, og hjelmen på din medsoldat foran deg plutselig blir skutt av, kan du få en såpass stor grad av intens angst at du bare fokuserer på at 'hey, han har jo måne!'.
Call of Duty 2 hiver deg rett inn i det rene helvete uten særlig formildende omstendigheter. Med geværet i hånda, og en gruppe medsoldater og en adrenalinpumpe som ville gjort strikkhopping til en runde med ludo, er du klar for å gå løs på tyskerne. Ja, vi er i andre verdenskrig. Ja, igjen. Ja, for nte gang. Gjør det noe? Niks.
Som russer, brite eller amerikaner er det atter en gang på tide å knuse tyskere. Det iskalde russland byr på trange gater og sinte tyskere, store tankser og tåkelagte veier; på tur i Afrika vil du se sandsprøyten stå, og folk falle som fluer på de store slettene, og slaget på Normandie er selvfølgelig med. Alle tre steder med sine store variasjoner, strategier, og selvfølgelig et uendelig antall sinte tyskere.
CoD2 er ikke langt fra en grafisk triumf. Det skorter på de virkelig imponerende menneskelige animasjonene, men landskap og omgivelser er så vel gjennomført at jeg nesten får lyst til å gråte. Eller gjemme meg i en grøft. Det er ikke snakk om annet enn å bli dratt rett inn i krigen. Med cinematiske virkemidler, og godt presenterte oppdrag er det virkelig ikke snakk om annet enn å overleve, og jeg har sjeldent funnet meg selv så inne i en virtuel opplevelse. Det er et syn å se bygninger som eksploderer, kruttrøyk og belysningen under enkelte av de små skogområdene.
Det hele blir bygget lydmessig opp av en konstant bakgrunnsstøy av kuler, radioer, fly og generell død. Soldatene dine skriker om granater, kommanderer deg vegg-i-mellom og klager sin nød når det måtte passe, og alt dette er pent pakket inn i grumsete søle og - som nevnt - krig.
Det er helt klart en grense for hvor mange måter andre verdenskrig kan bli skildret på, og kanskje noen synes tyskere bare var gøy i Wolfenstein, men det er noe som skiller CoD2 ut fra resten av mølet. Det beste eksempelet er når kapteinen på laget skriker "I DON'T KNOW WHAT TO DO! JUST RUN!", og du hører rakettene treffe trærne noen meter bortenfor. Det er et tilnærmet komplett kaos, og utviklerne har klart å dytte deg midt i det ved hjelp av en rekke grafiske og audiovisuelle teknikker.
Det er ingen oppdrag hvor du er alene, du vil alltid ha dine kamerater med deg, og mye handler om teamwork. Det er fint mulig å tilgi at spillet er fullstendig lineært; oppdragene er som de er, og det er ingen grunn til å reke rundt å gjøre andre ting. AI'en er godt dosert med intelligens, og de både gjemmer seg, og er frekke nok til å kaste granatene dine tilbake om de skulle føle for det. Medkameratene dine er også relativt flinke til å holde seg i skjul, og det er faktisk helt herlig at noen andre kan ta knekken på noen du selv ikke klarer. Teamwork, mann! Vil du virkelig ha det morsomt kan du sette på den vanskeligste graden, hvor tyskerne har ubegrenset med granater. Muha!
Man kunne jo frykte at f.eks. innmarsjen i Normandie skulle bli en pinlig greie, men her er det vinklet fra en annen måte, hvor du og ditt team må kjempe for å klatre til toppen via tau. Folk faller ned rundt deg, og når du kommer på toppen åpenbarer slagmarken seg foran deg, det er bare å skyte løs og kaste seg ned i nærmeste hull i bakken.
Så det er liten tvil om at CoD2 er et Bra spill. Det er overbevisende på de fleste måter, men det er ikke til å overse at man fortsatt er i den samme settingen man har vært i, i ca. 100 spill, nemlig andre verdenskrig. Det hadde kanskje vært gøy å gjøre noe annet, men med godt varierte oppdrag og locations, samt muligheten til å gå berserk med store rakettkastere og tankser, så kan det tilgis.
CoD2 er en vinner, så nå det gjenstår det bare å se om du er det også.
Testet for PC.
(709 ord, lest 6649 ganger.) |
|
|
|
|
