|
Poll
|
| Hva synes du om Modulf Aukan? |
|
|
|
|
|
|
|
SayIt
|
Oh, won't you please take me home
Spillomtaler: Burnout Paradise
Av Bård André Johnsen [ profil / post / artikler ]
Onsdag, 30.01.2008, 11:18
Det ligger en pervers glede i å låse kontrolleren i hånden, spenne kroppen, dytte boosten i bånn og ta sikte på den travleste og mest trafikerte gata i Paradise City. Du vet at hvert sekund er et sekund på lånt tid før kryssende trafikk sender deg i rakettfart over autovernet, eller en motgående bil bremser uventet og et mayhem av vrakrester er et faktum. Velkommen til Paradise City, du er herved advart.
Fra en frysningsfremkallende introduksjon akkompagnert av Guns 'n Roses til det faktum at en hel fordømt by ligger klar for dine føtter; Burnout Paradise vil få konservative Burnout-entusiaster til å gråte. Om det er bitre tårer eller pur glede debatteres det heftig om, men at Criterion Games har gitt spilleren tilgang til paradis, er det knapt noen tvil om.
For der forskjellen mellom Takedown og Revenge var minimale, er Paradise en helomvending. Gameplayet er der fortsatt, nesten urørt, men borte er lineære baner med vegger av piler som forteller deg hvor du skal. I stedet får du presentert en akkurat passe stor by som gir deg alt fra trafikkorkede sentrum, langstrakte landeveier i fjellene, til forlatte flybaser, gruver og slitne racerbaner. Paradise byr på det meste, og er det ikke der så er det sikkert ikke så viktig uansett.
Byen består av 120 kryss, hvert kryss er et race, og det er her kjernen i Burnout ligger. For noen. Burnout er nemlig like mye for den fremtidsrettede jeg-skal-vinne-alt-spilleren, som for den obsessive jeg-skal-finne-alt-spilleren. Undertegnede faller i sistnevnte kategori. Rundt om i byen er det nemlig plassert 400 porter (som også er snarveier), 120 Burnout-reklamedisplays og 50 superhopp. Du bare vet at du må finne alt, og vil helst ikke slippe kontrolleren før det er gjort.
Racetypene består av det mest åpenbare først: Race. Her skal du mot alt fra 1 til 7 andre komme deg fra punkt A til punkt B. I motsetning til de eldre spillene hvor du kommer deg videre ved bronse og sølv, er det ingen bønn her. Enten vinner du eller så taper du. Men det er i disse racene at grunnidéen i Paradise skinner; du bestemmer nemlig selv hvordan du kommer deg raskest frem. I begynnelsen kan dette være litt skremmende, for Paradise er en stor by, den har utallige snarveier og alternative ruter, og det er ikke før du er godt kjent at du vil fullstendig gruse de andre. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg såvidt har vunnet et race på nippet bare ved å finne den ene viktige snarveier som gjør at jeg spinner i 200 km/t over en skråning og foran nesa på motstanderen min; det er INTENST.
Nytt på racefronten er Marked Man og Stuntrun. Marked Man starter ut som en passe hyggelig affære der poenget fortsatt er å komme seg fra A til B, men uten å bli tatt ned mer enn tre ganger av et par skumle, sorte biler. Piece of cake tenkte jeg de 10 første gangene før AIen bestemte seg for å gå i overdrive. Du kan kanskje forestille deg hvordan det er å kjøre for full fres i motgående felt med 3 fullstendig rabiate sjåfører som vil gjøre alt for å knuse deg. I fare for å repetere meg selv: INTENST.
Stuntrun er en utfordring hvor du må nå en viss poengsum ved å utføre stunts i combo. Dvs. at du hele tiden må gjøre noe, bortsett fra å kræsje, for å konstant øke summen. Du kan få multipliers ved å utføre flat spins, barrelrolls, hopp, superhopp, gates og kræsje gjennom plakater. Dette krever at du har en viss snøring over layouten og vet hvor morosakene er før du setter i gang.
Road Rage er som i tidligere utgaver et race hvor du skal ta ned de andre bilene et visst antall ganger.
I tillegg til dette har alle bilene en Burning Route, en strekning du må kjøre innen en tidsfrist.
Så, tenker du, har du ikke glemt en ting? Du vet... kræsj? Vel, venner, selv om jeg er en svoren fan, savner det dypt, gråt en skvett til å starte med, så er Crash borte. I alle fall slik du kjenner det. I stedet er det byttet ut med et minigame du kan sette i gang når som helst. Trykk på skulderknappene og bilen din blir til Katamari, hvis poeng er å rulle rundt og kræsje andre biler. Det både ser og er dumt, men det er ingen krise. Showtime er for det meste ubrukelig, bortsett fra at du kan slå rekorder online og vise akkurat hvor god du er til å ... rulle.
Burnout Paradise inneholder 75 biler. Strengt tatt litt flere med tanke på koder som gir deg tilgang til sponsede biler. Strengt tatt litt færre med tanke på at en del av bilene er de samme, men med nye drakter. Bilene får du ved å vinne race, gjøre ferdig utfordringer og oppdage ting. Rundt om i byen er det plassert garasjer hvor du kan bytte biler, bensinstasjoner hvor du får boost, lakkeringssjapper for en ny fin farge på bilen, samt verksteder hvor bilen blir fikset. Sistnevnte kommer veldig ofte godt med i race, og spesielt road rage hvor du ofte får en del juling.
Bilene er delt opp i tre klasser, hver med sine unike boost-teknologi og sett med biler. Aggresjonsklassen består av tunge biler som er laget for å gi andre juling, stuntbiler er ofte lynkjappe og lette for å kunne enkelt gjennomføre flatspins og rolls, og speed-klassen gir deg muligheten til å lenke sammen boosts og oppnå hastigheter hinsides all fornuft.
Hvilke klasser du faktisk vil bruke på hvilke race er opp til deg. Jeg har en personlig favoritt i stunt-klassen med fantastisk grip som jeg bruker både i stuntruns og races, og den funker perfekt til begge. Med 75 biler burde du uansett klare å finne en favoritt, og etterhvert vil du lære hva som funker hvor.
Mulitplayer lokalt er borte, men online-biten av Burnout Paradise er sømløst gjernnomført i spillet. Ved å trykke pil høyre får du opp en liten meny, og to trykk til til høyre, og du kjører sammen med enten venner eller opptil 8 andre fra rundt om i verden. Hver gruppe antall spillere (2-8) har 50 challenges hver å bryne seg på, hvilket vil si at du har endeløse timer med moro. Du kan også sette opp races og lagre disse for senere utfordringer.
Det er genialt enkelt, intuitivt og morsomt. Dette er et gjennomgangstema i Burnout. Fra du først har satt dekkene i byen er det ingen loading whatsoever. Det nærmeste du kommer til loading er når du bytter bil. Integrering online skjer på et blunk, reparasjon, start av race, alt skjer uten loading, og for en befrielse det er.
En konsekvens av dette er at hvis du fullstendig driter deg ut i et race, så er det ingen måte å resette det på (hvilket vil kreve loading), i stedet må du kjøre tilbake til utgangspunktet. For noen er dette døden (skal vi tro de som skriker høyest), men det er virkelig ikke verre enn at du bare starter et nytt race der du avsluttet det forrige; før eller senere ender du opp ved utgangspunktet igjen. Poenget er at Paradise er en by du skal kjøre i, ikke på mystisk vis drive å teleportere deg rundt. Det ville jo ikke vært realistisk.
"Men...?"
Jada. Burnout Paradise er en arkaderacer, ingen sim. Du kan ikke forsere trafikk i den farten og såvidt svinge unna bilen foran før du sidelengs hopper over broen som mangler midtparti, spinner rundt på andre siden før du videre meier deg vei gjennom trafikken, i en sim. Burnout er reinspikka moro fra begynnelse til slutt.
Paradise er primært laget for PS3 og portet til 360, og i slike tilfeller er det nesten alltid originalen som kommer best ut. Bedre refleksjoner og mer crispy teksturer preger derfor PS3-utgaven. Dette hindrer ingen av versjonene å kjøre 60 fps. Spillet er, for å si det mildt, pent. Skyskrapere og landskap ser smekkert ut, bilene er knalltøffe, og Paradise gir deg seriens desidert feteste kræsj, med en fysikkmotor som gjør det til en sann glede å møte veggen, bokstavelig talt.
Soundtracket består av en salig blanding harry-/emo-/klassisk rock, gammel musikk fra de tidligere burnout-spillene, samt en alltid annoying Dj Atomika (SSX, anyone?), det er under par, men jeg velger å godkjenne det så lenge jeg har brusingen av motorer og lyden av gummi som skrelles av dekkene.
Konklusjonen?
Burnout Paradise er seriens beste spill så langt. Det er fryktelig trist at Crash-mode er borte, showtime er ubrukelig. Mangelen på reset er et ikke-problem, soundtracket duger (selv om jeg vedder på at de fleste får litt noia når Avril spiller) og spillbarheten er en utømmelig kilde av underholdning. At spillet fortsatt opprettholder den mest absurde fartsfølelsen i bilspillhistorien er en selvfølge.
Det er absolutt ingen grunn i verden, såfemt du ikke er amish, til at du ikke skal løpe ut med en gang og shoppe dette.
(1513 ord, lest 2744 ganger.) |
|
|
|
|
