|
Poll
|
| [sayit:artikkel]
hva hadde du gjordt om du så en hund pisse på skoa til naboen? |
|
|
|
|
|
|
|
SayIt
|
A Walk on the Wild Side
Kjøkken og klin: A Walk On The Wild Side
Av Mikal Skår Ellwood [ profil / post / artikler ]
Mandag, 14.07.2008, 09:20
Om jeg ikke tar mye feil, så nærmet klokka seg elleve da jeg bestemte meg for å voldta den nest dyreste og nest mest eksklusive whiskyen i barskapet mitt.
(En Laphroaig, Double cask mauterd, Non - chill filtered, Islay singel malt scotch whisky) Jeg var allerede full, rastløs og - og vil nok alltid være - for grov i kantene til å være en eier av noe eksklusivt. Hadde jeg eid en dyr og sexy sportsbil, ville jeg kjørt den ut i først sving p.g.a. høy og uforsiktig fart. Jeg voldet flasken på det groveste og svelgete grådig rett fra flaskens hals, angret brott, satte korken på igjen og bestemte meg for å hente et av de dyre whiskyglassene - innkjøpt kun for slik eksklusiv og dyr drikke. Men jeg angret, mest fordi jeg er lat og barskapet med glassene var langt unna, men også mye fordi jeg er, vel, en røffing. Jeg liker å drikke sprit som skriker og sparkerifra mens den helles i mitt svelg, og helst rett fra nyåpnet flaske, og det rett om hjørnet fra polet. Nu ja, kanskje ikke fult så ille, men jeg angret og angret så igjen, rev av korken, og korken den brakk tvert av, jævelskapen av en flaske forble forseglet. Så hva gjør man. Korkopptrekker? Njet. Man går over til barskapets dyreste og mest eksklusive vare. Men denne gang med ærbødighet og respekt. For det er ingen smågutt som skal tas frem, ingen billig europeisk brennevin, eller arrogant bourbon. Men en av de få virkelig store skotske blended.
Selveste Blue Labelen til John og Alexander Walker..
Johnnie Walker, Blue Label
Pris: 1.199,00
Flaskeinnhold: 70 cl
Alkohol: 40,00% vol.
I 1800-talletets Skottland ekspremiterte en ung John Walker med blanding av whiskyer. Han arbeidet utefra de samme blandingsprinsippene som britene brukte på te, og revolusjonerte på denne måten blended whisky making..Men først etter hans død i 1857, da sønnen Alexander tok over, ble Johnnie Walker etablert som et internasjonalt kvalitetsmerke.
Min nyinnkjøpte Blue Label er en veldig eksklusiv type Johnnie Walker. Det hevdes at den har autentisk karakter og smak som den tradisjonelle whiskyen fremstilt av John og Alexander Walker på 1800-tallet. Blue Label er også den sjeldneste av Walker typene, og hver flaske er individuelt nummerert. Dette er verdens mest eksklusive blended whisky, så det er et lite paradoks at det norske vinmonopolet har Europas laveste priser på Johnnie Walker Blue Label.
Men smaken på en Blue Label er ikke, hvordan skal jeg si dette, unik. Altså, den smaker litt som en tynn Black Label. Jeg ville ha valgt en Laphroaig fremfor en Blue Label any day. Klart den er smaksrikk og karakteristisk, men du glemmer lett at den faktisk er helt enestående, sjelden og dyr. Siden, noen dager etter at du har latt smaksløkene svømme i brun glede, er det vanskelig å hente fram minnene om denne, Blue Labelen. Hvordan var den egentlig?
Kanskje det er noe i dette med mange års prøving og feiling som vil føre til resultat. Kanskje den første suksessfulle oppskriften ikke var den, beste? Best da, på 18000-tallet, så klart. Men nå, noen hundre år og noen hundre oppskrifter siden?
Nå ja. Det er jo ikke bare smak man betaler for når man kjøper en Blue Label. Det er litt som å kjøpe et stykke historie, en sjelden antikk 1800-talls vase eller et møblement i Rokokkostil. Du får noe stilfullt i din stue, og ingen av kompisene dine har en maken.
Men Du som leser dette er sikkert en oppegående og jordnær mann eller kvinne. Tusen spenn for ei flaske sprit, lekker å se på eller ei, katta i sekken eller bare vanlig galskap tenker du.
Vel, galskap ville være å kjøpe en The John Walker 1805 Pack, til 120.000kr. Verdens dyreste Johnnie Walker. Nei, galskap ville ha vært og betalt 230.000 norske kroner for Macallan Fine & Rare fra 1926. Verdens dyreste whisky. Nei nei, galskap, galskap er det når man betaler 10 millioner kr for en Cognac.
(Henri IV Dudognon Heritage veier 8 kilo, er en 24 karats gull- og platinaflaske dekket med 6.500 diamanter og har sprit som har ligget i over 100 år på fat, men hallo. Det er jo en Cognac..)
Tilbake i min stue satte jeg Walker forsiktig tilbake på plass, og begynte sporenstreks og leite etter en korkopptrekker. Mannfolk må ha mannfolk whisky, om det så rett fra flaska.
Konklusjon:
Jeg ville ikke anbefale deg å kjøpe en Blue Label, ikke for smaken. Men om du er litt snobbete, har et behov for å imponere, er en samler eller er bare litt, gal. Da er en Blue Label et nydelig utført og vellykket ansiktsløft til barskapet ditt.
(817 ord, lest 1902 ganger.) |
|
|
|
|
