|
|
|
SayIt
|
Togpendlerens skjebne
Skråblikk: Togpendlerens Skjebne
Av Mikal Skår Ellwood [ profil / post / artikler ]
Mandag, 01.10.2007, 22:40
Hun snudde seg mot meg og spurte i en tilgjort - og ikke særlig overbevisende tone - om hva hun kunne hjelpe meg med. Ja, hva kan du egentlig hjelpe meg med, tenkte jeg.
Kan du gi meg tilbake tapt tid? Eller fremskynde nåtid en time? Jeg tenkte dette, men spurte bare etter et flakslodd - helst ett vinnerlodd - en spøk hun selvsagt hadde hørt altfor mange ganger før og jeg høstet verken latter eller smil.
Jeg befant meg på Narvesen ved Nasjonalteaterets undergrunnsbane.
Det var i den perioden da jeg var ved flytting mellom gammel og ny bolig og jeg hadde ny jobb i ny by og seng i gammel leilighet i gammel by. Jeg var blitt en togpendler og hatet det. Jeg hatet det ikke på grunn av togturen. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men jeg føler meg lykkelig i togets kupe. Jeg elsker togets reise gjennom landskap, friheten det er å sitte i den rytmiske og søvndyssende gyngingen og lese en god bok, uten mulighet for å påvirke reisens rute ant enn ved å velge holdeplass å gå av på. I bil haster jeg alltid og kappes med klokken, men med tog er reise og ankomsttid allerede fastslått før jeg har bestemt meg for at jeg skal reise, og togets reise og ankomsttid vil være det samme med eller uten meg.
Kanskje det også er det at jeg deler denne reisen med så mange andre, at våre skjebner har et felles mål i en time og ti minutter.
Nei, selve togreisen er meg ikke i mot. Det er alt det andre. Stresset med å rekke toget.
Huske billetten. Finne riktig perrong. Mangel på muligheten til å stoppe toget ved oppdagelsen av en glemt eller ikke medbrakt gjenstand.
- Unnskyld, kan du be lokføreren om å vente i fem minutter mens jeg springer hjem og henter min tannbørste?
Nei, selve togreisen er meg ikke i mot. Det er alt det andre, og det var alt det andre som hadde gått galt i dag. Jeg var halvveis til stasjonen da jeg oppdaget at noe var glemt. Pokker, jeg har ingen reisebok! Jeg snudde og gikk halvveis tilbake den veien jeg alt bare hadde kommet halvveis, før jeg innså at jeg aldri ville rekke toget om jeg gikk helt hjem. Hastet tilbake - forbi halvveis - og helt frem til stasjonen. Akkurat tidsnokk til å vinke farvel til toget som sakte økte farten ut av stasjonen. Tenk så frekt, reise uten meg.
Ja ja, jeg forbannet skjebnen som nå hadde etterlatt meg her, uten bok å lese i, og det i en hel time. For neste tog gikk ikke før om en time.
En time er ikke lenge, jeg er enig det. Ikke i forhold til en dag, en uke, måned, år eller et helt liv. Men en time er lenge når man venter. Ikke hadde jeg penger heller, for om jeg hadde penger kunne jeg jo ha kjøpt meg en bok eller gått på en bar eller gjort noe. For med penger går tid raskere, med penger er ikke en time noe tid i det hele tatt. Men jeg hadde kun tretti kroner og en togbillett verdt hundre og førti spenn, eller noe der omkring.
Så jeg trasket opp og inn på Narvesen, tenkte som så at med noen hundre tusen i gevinst, så ble det taxi tur i kveld, skjebnen hadde spilt meg ett puss og nå stod hun meg i gjeld.
Jeg tror egentlig ikke på skjebnen - kun på konsekvens av tilfeldigheter - så da Narvesen jenta - som etter hårfarge, stil og utsmykningene i ansiktet å dømme, helst ønsket å være rocke artist og ikke en ansatt i filial - rakte meg loddet, hadde jeg egentlig intet håp.
Skjebnen ville det annerledes, for en gangs skyld.
Jeg satte meg ved fontenen og skrapte frem - med et griskt smil - tre ganger femhundre kroner. Sjeldent har jeg vel opplevd en bedre snuoperasjon av en forhåndsdømt dag.
- HA! Alt går veien, min vei. Som du ganske riktig har gjettet, det skal ikke så mye til for å vippe meg av pinnen i den ene eller andre retningen. Så jeg gjorde en liten piruett og danset inn til rocke artisten som verken smilte eller måpte over vinnerloddet, mitt vinnerlodd.
- Skal du ha penga, eller vil du kjøpe deg noe?
- EN bok, den DER - jeg pekte ivrig bak ryggen hennes - og en grill pølse med alt på. Narvesen har Cappelens utvalgte billigbøker til kr 99 og utvalget er ikke så verst.
Nå ja. Bare bestselgere, så klart. men bestselgere er jo ofte bestselgere fordi de er leselige og vel så det. Grill pølsa, til kr 39 m/ drikke var - spiselig, så vidt, og det ble en god slump penger tilbake og jeg var storfornøyd. Ikke bare over uventet penger, mat og en glimrende bok - som jeg alt var fordypet i - men mest over å ha snudd skjebnens lille spøk til det beste for meg.
Men Du som leser dette, vet at den som ler sist ler best, ikke sant.
Oppslukt av den nye boken glemte jeg tiden, og en time gikk så fryktelig fort forbi.
Faen ta.
I et lite krampeaktig forsøk, prøvde jeg å nå toget som alt var i bevegelse i det jeg - som jo var oppslukt i boken - kikket opp og oppdaget at det var mitt tog som var i bevegelse.
Min første impuls var å banne høylytt da jeg innså at toget - frekk som få - ikke hadde tenkt å stoppe for meg. Men smilende gikk jeg i stedet opp til Narvesen, igjen.
Kanskje det ventet en million på meg der i rullen med Flakslodd? Kanskje, kanskje?
Hva tror du?
Den gang ei, du trengte ikke en gang å lure. Fem lodd og null gevinst.
Ille?
Ja!
Hva som var verre?
At jeg i situasjonen som oppstod da toget jeg hadde ment å ta - toget som jeg hadde ventet på i en time, og som jeg nå måtte vente enda en time på - løp fra boken som jeg alt var forelsket i, og siden jeg ikke fant den igjen, måtte jeg kjøpe meg en ny, og endte derfor tilslutt opp med like lite penger som jeg startet med før jeg kjøpte meg det første loddet.
Det at jeg også nå hadde en time med venting, selvforskylt venting, kan vel kalles skjebnens ironi. Uansett hva det kan kalles, jeg hørte en svak, men konstant latter hele den dagen, skjebnes latter - eller kanskje det bare var rocke artistens humring over togpendlerens skjebne...
(1129 ord, lest 3459 ganger.) |
|
|
|
|
