|
|
|
SayIt
|
Jonas og gitaren
Sayfiction: Jonas Og Gitaren
Av Mikal Skår Ellwood [ profil / post / artikler ]
Lørdag, 25.08.2007, 08:58
Edderkoppen kom inn igjennom vinduet og kravlet - doven og feit som den var - nonsjalant over pulten. Jonas var seksten år, og kunne lett ha leke gud for et øyeblikk og frarøvet denne levende tingen retten til videre liv.
Men Jonas var ikke en slik gutt. I stede lot han edderkoppen krabbe opp på pekefingeren og lot den spankulere rund på den gipsede håndbaken hans. Man skulle ikke plage andre vesener, uansett hvor stygge eller små de er, tenkte han. Selv hadde Jonas hadde en ulykke på BMX - sykkelen i sommer - det var i alle fall det mamma trodde. Egentlig hadde Jonas fått kraftig bank av Petter Nessvik i klassetrinnet over hans. Petter hata nemmelig - som sin far - folk som skilte seg ut og gikk annerledes kledd. Petter kalte slike som Jonas freaks, fatteren til Petter kalde dem samfunnstapere og dagdrivere. Da Jonas hadde gitt Petter en finger og bet han stikke den opp ditt sola ikke skinner - eller kanskje skinte ofte for slike homse som Petter - hadde Petter først fått et hysterisk latteranfall, blitt knall rød i det grisefete trynet og så flydd på Jonas i ekte Maik Tyson stayl. Det faktum at Petter hadde dytta Jonas av sykkelen og siden slengt sykkelen hans i elva nede ved studentsilon på Grünerløkka, var vel mindre farlig å regne i forholde til Jonas sis ærekrenkelse. Ja ja, Jonas var vant til slik, han var jo tross alt en freak. Edderkoppen kikket nesten litt medfølende opp på Jonas før den kastes seg ut i ett hopp og firte seg ned på pulten igjen.
Nå var det den første uka av sommerferien, og han kunne ikke fordra det.
Alle kompisene hans - de to han hadde, Fredrik og Martin - var reist bort med familiene på gøyale familie ting. Etter at faren til Jonas - to og et halvt år tidligere hadde dødd, brått og uventet av et hjerteinfarkt - var moren blitt tiltaksløs og nesten apatisk rundt ferier og høytider som tidligere hadde vært familiens beste tid. Men nå var han ensom og forlatt i jævla Oslo.
Han hadde begynt å lære seg noen akkorder på den gamle kassegitaren til bruttern, det hadde gått ganske bra en stund også. Men så skjedde dette med jævelen Petter. Gipsen skulle av til fredag, men han gledet seg liksom ikke noe spesielt til det. For hva grunn hadde han egentlig til å ville lære seg å spille gitar, hva skulle han med den kunnskapen? Bortkasta. Han kom aldri til å få bruk for akkorder og riff i det kjedlige livet som han levde, og kom til å leve til evig tid. Han hata, Oslo. Hata sommer, hata sommerferie.
Mobiltelefonen - en Sony Ericsson W200i - begynte på refrenget til Metallicas Nothing Else Matters. Han feide den lange svarte panluggen bort fra ansiktet og tok telefonen til øre.
Alt før han rakk å svare - Hei bruttern - var broren halvveis i en setning.
- Fan mann, du bare må slenge deg på trikken ned til sentrum og ta for faen med deg gitaren, det haster som vann til en forbrent pung.
Gitaren - en sort Gibson Menace med 1960 talls slim taper profil - var det kjæreste broren til Jonas eide. En eiendel han vanligvis ville ha drept lillebror om broren bare så mye som så i retning av stativet vidundret hang på. Men nå ba han altså Jonas om å kaste seg på en trikk med denne kostligste - eller hadde han hørt feil, eller kanskje dette var et triks?
- Hva mener du Mats? Jag.. Hva skjer..
- Hør etter for faen, jeg har møt et par av gutta i Castle Rigges og de er villig til å la meg bli med på en jam session på Blå i ettermiddag. Jeg rekker ikke hjemom, så du må komme ned og møte meg på Trafikkanten. Du får femti spenn.
- Hundre, eller hent den skjæl.
- HUNDRE, sier lårhøne deg noe Jonas? Det kommer til å gjøre vondt.
- Ok, femti spenn, men jeg får bomme en røyk av deg. OK?
- Men for F da, du skal vel ikke begynne med sånn dritt. Trodde du hadde vett i den lille langhåra skallen din.
- Skjerp deg Mats, du røyker jo som en hore på amfetamin, hvorfor skulle ikk...
- Du, jeg har arva genene til fatter, blir ikke mer en førtiseks uansett, dessuten ville mutteren daua på stede om hu fant deg i dampen - og det vil igjen bety høyere husleie i straff for meg. Du får Ti minutter og hundre spenn. Deal?
- OK.
Jonas slang mobilen fra seg i senga og kikka inn i speilet som reflekterte ansiktet til en blek tynn gutt med sort langt hår i sideskill og med en ring i øre som mor gråt sårt over da han kom hjem med den. Så bruttern skal jamme med de store, og jeg er løpegutt igjen.
Life sucks and happiness eludes us, and what few moments of pleasure we get only show us how empty and meaningless the rest of our existance truly is , mummlet han irritert for seg selv, og fant frem den kostbare Gibsonen til bruttern før han subba ut utgangsdøra i ungdommelig irritasjon.
Han hadde flaks da han kom ned på holdeplassen. Trikken dukka umiddelbart opp, men da han ankom Trafikkanten i sentrum av Oslo, var bruttern ikke å se. Han var vant med slikt, Mats var en missforstått kunstner og rockepoet, sjeldent presis - aldri i nærheten av punktlig.
Så han ble sittende på trappa vis a vis Klokketårenett med gitaren over knærne og glane stygt på bronse Tigeren som en eller anen kunstner hadde fått satt opp.
Ti - Femten - tyve minutter gikk, før Mats ringte og beklaga, men det ble pilsrunder i stede for jamming. Jonas skulle få spenna, bare han passa på å få gitaren hjem, og det trygt.
Jonas svarte ok, men hadde mest av alt lyst til å slenge hele dritt gitaren i fontena, og akkurat da han var på vei til å reise seg - muligens for å faktisk gjøre alvor utav planene - sto plutselig Silje og smilte rett foran Jonas. Det var nesten så han et øyeblikk trodde det var han hun smilte til, men det måtte være innbilning. Silje var en av få Rockejenter på skolen hans som for det meste - lik så mange andre Osloskoler nå om dagen - var preget av hipp hopp og R `n` B.
Siljes øyne var lyseblå med en nesten hvit ring ytterst rundt det lyseblå og de virket forbløffende våkne og oppvakte. Hun hadde langt sort hår med to tynne fletter på vær side av det smale ansiktet - og iført en svart topp med bandnavnet til et amerikansk industrirock band, en sid, svart frakk som var altfor varm for en sommerdag og slitte dongeribukser med hull på knærna - var hun noe av det kuleste Jonas kunne tenke seg.
- Wow, har du en Gibson du? Jonas kvakk nesten til da hun - av alle mennesker som befant seg på plassen akkurat i dag - pratet til ham.
- Eee, ja. Gibson Menace.
- Den er drit tøff. Jeg heter Silje, jeg går på samme skole som deg, vettu. Dette vettu la hun til litt som et spørsmål. Jonas viste dette utmerket godt, men svarte bare med et likegyldig trekk på skulderen.
- Kan jeg sette meg her eller? Et nytt forsøk på likegyldighet kom spontant, men hun gjennomskuet forsøket og satte seg med et lite smil.
- Du heter Jonas, gjør du ikke? Jonas nikket og konsentrerte seg om gitaren.
- Kropp og hals i mahogni, gripebrett i ibenholt. Viste ikke at du spilte gitar, er du med i noe band eller? Spurte Jonas og prøvde å virke så coool som overhode mulig for en med en mage i fullt opprør. Til stor glede virket det som førstehåndskunnskapen om gitaren - som Jonas hadde fått innprentet av brutterns mange lange monologer om hans kjæreste eiendel - gikk rett hjem hos Silje, for hun lot hånden gli imponert over gitarhalsen.
- Nei. Eller det vil si, Ja jeg spiller, nei, ikke i band, enda. Du da?
Jonas tenkte seg fort om, en liten hvit løgn kan ikke skade - han har jo tenkt på å lære seg å spille.
- Ja. Eller det vil si, Nei jeg spiller ikke akkurat nå om dagen - han hold frem den gipsede hånden - og nei, ikke i band, enda.
De ble sittende å prate om alt fra gitarer, rockeband, ukule lærere på skolen, til ferieturen til bestemor på Sørlandet som Silje skulle på med tog, avgang 1506 - altså om knappe førti minutter. Hun gledet seg ikke og overøste Jonas med alle mulige detaljer om hva som gjorde ferie med bestemor på Sørlandet ufattelig døvt. Dette gledet Jonas - ikke dette at hun skulle reise på en ferie hun ikke ville på - men at hun overøste ham. Han likte å høre på når hun snakket. Tøff, men samtidig veldig jentete og søt.
Dagen hadde utviklet seg til det rene drømmescenarioet, her satt faktisk Jonas og prata med tidenes kuleste jente. De ble enige om å dane band sammen når Silje igjen kom hjem om en tre ukers tid. Jonas skulle fronte med gitar, Silje på bass og ei venninne av Silje kunne synge, de trengte noen på trommer, men det ville nok ordne seg. Jonas måtte dessverre meddele at grunnet gjeld - som han ikke videre ville utdype hvordan han hadde fått - måtte han trolig selge Gibsonen til broren sin. Han skulle selvsagt kjøpe en ny gitar - hvem kunne vel leve et liv uten gitar - men det ble nok en som ikke var fullt så dyr.
Det nærmet seg avgang for toget som Silje skulle ta da plutselig himmelen nådeløst åpnet slusene så de måtte kaste seg i ly under utbygget på sentralbanestasjonens inngang sør.
Regn pøste ned, spratt opp igjen fra veier og fortau og flommet som en elv nedover trappa de hadde sittet på. De stod ved siden av hverandre, hånd i hånd, og så på skybruddet i rødmende taushet. Jonas digga denne sommeren, digga Oslo og digga regnet som nå øste over byen. Og i sitt stille seg lovet han at i kveld skulle han pugge på å spille gitar - gips eller ei - og dette skulle han gjøre non stop i tre uker, og om tre uker skulle han begynne i band, med Silje..
(1797 ord, lest 5703 ganger.) |
|
|
|
|
