|
Poll
|
| Hvordan bruker du helst agurker? |
|
|
|
|
|
|
|
SayIt
|
Den siste uleste bok
Generelt: Den Siste Uleste Bok
Av Mikal Skår Ellwood [ profil / post / artikler ]
Tirsdag, 24.07.2007, 00:37
Hvis du leser dette, så tilgi meg. For jeg har ingenting av interesse å melde.
Halsen er sår og stemmen har den karakteristiske hesheten til en som har røyket gammel tobakk, men jeg har kun gått med våte sko. Det regner nemmelig, igjen - noe som har hvert vanlig denne sommeren. Ikke det at vi skal klage, i Europa har man slitt med alt fra drepende hetebølger til flommer så massive at hundretusenvis har måtte flykte fra sinne hjem- og mange liv har gått tapt.
Det jeg kan klage på er kun en vassen brunfarge, en utlest bokhylle- den utleste bokhyllen kommer jeg tilbake til- og noe så spesielt som hår på knokene.
Jepp, hår på knokene. Det har seg nemmelig slik at etter tre uker med fri fra jobb, og etter tre uker med inneaktiviteter, så har vekstvilkårene blitt betraktelig bedre på minne ellers så aktive arbeidshender. Hår har vokst frem, Halleluja! Kall meg gjerne mann, men dette er litt apete - om du spør meg.
Nu ja, en hårete kropp er bedre enn å måtte rømme fra en flom i alle fall.
Uansett. En sen kveld da jeg satt alene, hørte jeg naboen låse seg ut, og jeg hørte aldri at han kom tilbake. "Du ska ikkje søve bort sumernatta, og han var nok ikke alene som feststemte og sommerglad - om så litt regnvåt- nordmann i Oslonatten. For selv om sommeren 2oo7 har regnet bort, har nok ikke Norge gått tidligere til sengs.
Sene kvelder er i alle fall ikke meg fremmed, men jeg var ikke ute og festet. Så hva gjorde jeg? Det er nå jeg kommer tilbake til denne bokhyllen.
To tusen fire hundre kroner betalte jeg for bokhyllen- sommeren 2oo3 bydde på et godt skatteoppgjør . Den, bokhyllen, er sort antikk, av Indisk opphav, vindskjev og stygg.
Den luktet av røkelse da jeg fant den på en lokal bruktsjappe, og den lukter fortsatt av røkelse fire år etter at jeg slang den opp på taket til den gamle Mazda`n jeg da kjørte.
Den har et sett med dype bitemerker - to åringer liker vist å bite i ting - nedrest ved den venstre foten, og en vakkert tegnet sol i gul pastell like over bitemerkene. Den er overlesset med bøker fra nederste hylle til øverste topp, og den er det kjæreste møbelet jeg har.
Jeg kan ikke skryte på meg å eie så alt for mange bøker, det er tross alt bare en bokhylle og ca 30 prosent av bøkene er lånt fra min mor. Men det kan tenkes at det totale antallet, i lånte kjøpte og stjålne bøker er på et sted mellom 2oo og 3oo bøker. Sånn ca.
Et bind på tolv vakre bøker fra 19oo-tallet innbunnet i skinn, er på tysk, og siden jeg ikke kan tysk er de helt klart bare til pynt. Og nei, Tysk kommer jeg aldri til å lære, ei heller prøve.
Så er det disse Harry Potter bøkene som man jo bare ikke- ikke kan ha i hylla nå om dagen, og ca fire forskjellige Ringenes Herre bind. Jeg sier ca da også den ene av triologiene er delvis eller helt spist opp av denne toåringen(nå treåring.)
Så er det alle Jo Nesbøs krimbøker om Harry Hole, enda en pent innbundet tysk bok- en kokebok denne gangen- og en rekke nynorske bøker som jeg har arvet fra bestefar. (Beklager bestefar, blir aldri lest.)
Utover disse som jeg nå har trekt frem, er det en hel arme av typisk norsk bokhylle fyll. George Orwell, Unni Lindell, Ken Follet, Saabye Christensen, Stephen King, Harald Medbø, Tom Egeland, Ingvar Ambjørnsen osv osv.
Jeg skal ikke kjede leseren med alle kjente og kjære, men saken (omsider ved poenget) er nå den at: Jeg nå etter en lang sommer med mye regn og lite penger til nyinnkjøp, er kommet til veis ende. Alt som leses kan, er lest.
Det er med en blandet følelse jeg kikker på bokhyllen, den som har gitt meg så mye glede, den jeg alltid kunne vende meg til når kvelden ble ensom og lang, den som alltid ville rekke meg en hjelpende hånd da...Ja, jeg skal ikke overdrive, men du skjønner poenget.
Det er dog en perle igjen. En juvel jeg egentlig hadde tatt for gitt at skulle stå der og samle støv, til evig tid.
Stormfulle Høyder, av Emily Bronte, den siste uleste boken i min utleste bokhylle, er også min mors absolutte og totale favoritt. Hele livet har jeg blitt fortalt hvor gjennomført vakker og velskreven denne boken er. Og hele livet har jeg unngått den av den grunn.
For faen, det er jo mutterns favoritt, tenk om jeg også liker den- tenk om det er erotiske sener på disse stormfulle høydene- og tenk om jeg ville like det jeg da leste, det ville jo bli som å ha sex med min mor!
Ja, dette er syk tenkning. Heldigvis føler jeg ikke det akkurat slik, men det er noe med det at en arbeidskar med hår på knokene, ikke kan lese ynglingsboken til sin mor, elske den og fortsatt være mann.
Eller kan han det?
(880 ord, lest 6738 ganger.) |
|
|
|
|
