|
Poll
|
| Du sitter bak en person på bussen som snakker i telefon og ... |
|
|
|
|
|
|
|
SayIt
|
Morgenkaffens melankoli
Sayfiction: Morgenkaffens Melankoli
Av Mikal Skår Ellwood [ profil / post / artikler ]
Søndag, 27.05.2007, 07:11
Omsider er kaffen klar, et sinn fult av drømmer våkner opp. Liksom regn slukker den tørre bakkens tørste, slukker kaffen strupens lengsel og hodes sløvhet skylles bort. Kom morgenkaffe, kom morgenkaffe og ro.
Det kan se ut til at lørdagsnatten dør ut tidligere enn vanlig, og natten gir seg hen til søndagens soloppgang. Hvor mye kan klokken være? Samma kan det være, det er tidlig nok. Jeg har nok en gang valgt å selvmedisinere meg selv med alkohol og koffein, nok en gang valgt å unngå søvn - i hovedsak for å komme vekk fra det faktum at mentaliteten min ikke er som den en gang var, at drømmene plager meg i stede for å berolige, at jeg nok en dag må innse det unngålige, et bygdeintellekt hører ikke hjemme i en asfaltjungel.
Det er kun i skille mellom natt og dag, da de som har nytt godt av nattlige utskeielser har funnet veien til sitt hvilested, og de som nyter godt av å stå opp lenge før alle andre, enda ikke har stått opp. Da kan jeg sitte i mitt lille kjøkkenvindu og være alene, ikke ensom, men alene.
Ja vel, så lar jeg meg stresse av store mengder med mennesker på evig jakt etter tilhørighet, aksept og udødlighet. Så hva skal man gjøre, skrive et lyrisk klagerbrev med sitt eget etternavn som nom de plume og tro blindt på att ingen vil gjenkjenne familienavnet og med sjokk være vitne til skammen som nå er brakt over dette karakterisktiske etternavnet.
Nu ja, tror ikke det vi falle noen tungt for brystet at en elektrikersønn sitter og klager høylytt, som i angst, over hans manglende vern mot samfunnets psykiske voldsforsøk.
- Finn deg et våpen, kjemp med det- dø om du må. Men ikke plag oss med ditt syt.
Som halsende hunder hører jeg dem, og i dette finer jeg balanse, jeg finner ro og jeg får hvile.Omsider er morgenkaffen klar, et sinn fult av drømmer våkner opp. Liksom regn slukker den tørre bakkens tørste, slukker kaffen strupens lengsel og hodes sløvhet skylles bort. Så får jeg heller ha de dårlige nettene med selvmedisering og angst som lurer i mørket, de fører jo trossalt til en vakker soloppgang med selvinnsikt og et kreativt sinn. Det er morgen, det er morgenkaffe og det er ro.
(390 ord, lest 7194 ganger.) |
|
|
|
|
