DSGF Logo
Brukernavn:

Logg inn / Bli medlem
Passord:
 
Forum


DSGF.no
Om DSGF
   English French German
Bli medlem
IRC
Spørreundersøkelser
Tilbud
Vedtekter
HSS
Nyheter

Mistet passord

SayIt
SayIt Oversikt
Svada
Galleri
Støtt DSGF
Postkort
ItsPureLoveBeibi!
Fylleprat
Galeforbundet
Forum!
Oversikt
Annonseringer
DSGF.no
Duppeditter
Film og TV
Filosofi
Hilsener & Hyllester
Hjelp!
Hjemmesider
Kjøkken og klin
Klagemuren
Litteraturhjørnet
Lykkebrønnen
Musikk
Nyhetsbildet
Om forumet
Politikk
Programmering
Sex og sånt
Software / Hardware
Spill og Dill
Treff
Tunga på tærne
Tåkeprat
SayIt



Historien om ei lita jente og hennes opplevelser.. som aldri tar slutt..
Sayfiction: Historien Om Ei Lita Jente Og Hennes Opplevelser.. Som Aldri Tar Slutt..
Av Veronica Bjrndalen [ profil / post / artikler ]
Tirsdag, 02.01.2007, 16:02

har du følelsen av at vi ikke er alene i denne verden..? vet du, hvilke beviser har vi for at vi Er alene?

her er min historie, om huset der jeg vokste opp..


da jeg var ei lita jente, sånn rundt to, fikk jeg en dukke. denne dukken hadde plastikkhode, plastikk armer og bein, og stoff-mage. rødt krøllete hår og en "lappekjole". ca 50 cm lang, så det var en ganske stor dukke. Hun hadde "blunkeøyne" og var egentlig ganske søt.. men jeg klarte aldri å legge fra meg følelsen av at noe var galt med denne dukken..

over til noe annet for et lite øyeblikk:
Jeg har i alle år sett en skikkelse i hjemmet der jeg vokste opp. Min mor eier fortsatt huset jeg vokste opp i, og det er et forsovidt nytt hus. min mor og far bygget dette huset ett år før jeg ble født, og min eldre bror var med på byggingen (bare 4 år han da, men han var nå der). Dette er et hus med en førsteetasje, og en kjeller (med vinduer), så det blir såog si to etasjer. Jeg har alltid vært småredd for kjelleren, men orket ikke fundere noe særlig over det. Jeg gikk bare aldri ned dit, og ferdig med det.

Den rådhårede dukken var der nede... I vogna si. Jeg har aldri lekt med dukker. Det har bare aldri interesert meg. Barbier ja, men aldri baby-lignende dukker. De "freaka" meg ut. jeg orka ikke leke med de. klarte ikke. Så min mor satte denne dukken i en vogn i kjellerstua nede... og dit gikk jeg KUN om jeg måtte..

Over til disse skikkelsene jeg snakket om.. jeg har gjennom oppveksten sett mange mørke skikkelser i øyekroken hjemme hos min mor. Jeg har sågar sett en mann med hatt gå over gulvet ved trappa mot utgangsdøra. Som om han kom opp fra kjelleren.. disse skikkelsene er alltid sorte, men du kan se at de er menn. kraftige, store, klare. Men aldri noen detaljer som øyne eller lignende.

Jeg har i senere fått vite at huset vårt ble bygget i en gammel myr-flekk. "Sump-hullet" kallte de hagen vår. Men den er en fin, fast og grønn hage den dag i dag, og huset står tett i tett med nabohusene. Omådet er gammelt, men husene i området er forholdsvis nye..

Min mor fortalte meg at disse skikkelsene jeg så bare var jeg som så "vokse-syner". Altså, syner jeg så, mens kroppen min vokste, og fantasien løp løpsk. Så jeg slo meg til ro med det, og jeg lot de mørke skikkelsene gå forbi daglig. De skremte meg ikke lenger. de var jo bare en del av min fantasi.... Noe som egentlig er litt rart, med tanke på at jeg fortsatt ser de i mitt mors hus, og jeg stoppet å vokse for ganske mange år siden nå...

Det har aldri bodd eller sovet noen i kjelleren i huset der jeg vokste opp. alle soverommene var oppe. Og det er greit nok det, min bror og jeg hadde det fint oppe. Men da startet drømmene... Alle barn har mareritt. jeg fikk min dose av pompel og pilt, som hjemsøkte mine drømmer i alt for lang tid. Men før pompel og pilt ble vist på skjermen, begynte den ene drømmen, som aldri ville gi slipp..

Drømmen gjentok seg selv. Den samme alltid. Noen ganger litt lengre enn dagen før, andre ganger litt kortere.
Jeg drømte at jeg våknet i senga mi. og siden jeg var mørkeredd, så hadde jeg soveromsdøra åpen mens jeg sov. Jeg drømte at jeg våknet med en grusom følelse i hele kroppen. jeg ble varm, svett, og uvel. fikk et spesiellt press på halsen. Og da hørte jeg skrittene... plastikkføtter mot de 14 trappetrinnene.. ett, pause, ett, pause.. jeg visste hva det var.. dukken hadde korte bein.. brukte litt tid.. og da lyden av skrittene tok slutt, visste jeg at hun var oppe.. Jeg hørte aldri de siste skrittene inn mot rommet mitt, som var innerst i gangen. Jeg så bare hodet hennes stikke inn av dørkarmen. Stirrende på meg med de iskalde blå glassøynene. Så gikk hun mot meg. Jeg ble paralysert, kunne ikke røre meg, ikke prate, ikke skrike.. hun kom for å drepe meg.. og hun nærmet seg mer og mer for hvert skritt hun tok.

så klarte jeg endelig å våkne. pulsen i tusen, tårer på kinnene, og en grusom følelse i kroppen.. det var midt på natta, og jeg måtte snu meg rundt og prøve å sovne igjen.. hun kom aldri to ganger på en natt, så nå var jeg trygg..

men natten etter, og natten deretter, kom hun atter igjen. samme drømmen. samme følelsene. samme svetten som rant nedover nakken min mens jeg hørte skrittene ett etter ett... og til et visst punkt hadde jeg følelsen av at dette aldri ville gi seg.

Ikke rart jeg aldri ville gå ned i kjelleren.. HUN var jo der..

En liten sidehistorie til dette, da jeg var rundt 10 år, skjedde noe jeg aldri vil glemme. min bror hadde aldri noe problemer med å gå ned i kjelleren, så en dag vi var alene hjemme, gikk han ned i kjelleren (uten at jeg visste det) og ropte "verooooonicaaaa" med en hviskende hes ukjent stemme. Jeg gikk mot kjelleren, og "visste" at det var broren min. jeg gikk ETT av de 14 skrittene i trappa ned mot kjelleren, og sa "ja, hva er det?" , stemmene fortsatte "verooooonica", så jeg gikk ned, livredd, og gikk mot kjellerstua. da skjedde det. dukkens hode (JA jeg var våken da dette skjedde), kom opp over sofaen, og mot meg. Jeg ble totalt paralysert, og klarte ikke røre meg. jeg skrek høyt, men klarte intet annet. Da kom broren min over sofaen, og lo godt. Min mor og far kom hjem i det øyeblikket, og de måtte bære meg opp. jeg gikk aldri ned i den kjelleren igjen.. iallefall ikke det året, og heller ikke neste...

men nok om det.. drømmene fortsatte, og ville aldri ta slutt.. trodde jeg.. etter 14 år med hjemsøkte mareritt, fikk jeg en ide. Jeg var vel rundt 16 år da jeg fant ut at jeg skulle prøve å kontrolere min egen drøm. Jeg skulle prøve å gå inn i drømmen, og fortelle denne morderiske dukkken at jeg var glad i henne. intet mer, intet mindre. første forsøket mislyktes, hun var over meg med kniven før jeg rakk å våkne.. andre drømmen derimot, gikk jeg mot henne da hun kom inn døra, og jeg ga henne en klem og sa at jeg var glad i henne. hun var overrasket, og jeg våknet i senga mi, ikke redd, ikek svett, og uten tårer. Det var en god natt. Neste dag kom hun igjen, men ikke for å drepe meg, men for å gi meg en klem. Og si at hun var glad i meg.

så tok jeg steget. jeg gikk ned i kjelleren, tok henne opp fra vogna, og ga hun en klem. Men noe var skjedd. Hun var revnet. Og da må jeg også nevne at denne dukken har ALDRI blitt lekt med annet enn den gangen min bror tok henne opp for å skremme meg. Hele magepartiet var revnet. Jeg var i sjokk. Hvordan kunen dette ha skjedd?? Hva nå? fikse henne? kaste henne?

jeg kastet henne, og klarte ikke tenke mer over det. og jeg har aldri drømt om henne siden. Jeg fikk kjellerstue rommet som mitt eget, og min bror rommet over gangen i kjelleren. jeg tente jasmin-røkelse, og siden har jeg aldri hatt negativ følelse i kjelleren.

men de mørske skikkelsene i første etasje vil nok aldri forsvinne...



(1299 ord, lest 2207 ganger.)

Liv og røre
Velkommen til:
Jetison (Oslo)
Joalol (Stjørdal)
galgalakse (Hokksund)
3agle-3ye (Kongsvinger)
Torjus (Kongsvinger)

Online:
0 medlemmer online.
1 gjest online.

Kake i dag:
F_O_S_I (Ytre Arna)
ingrid^ (Horten)
Tom (Gaupen)
dj` (Jaren)
Bluegirl (Tiller)
Panazonic (Bodø)
Tonje (Trondheim)
wapipapp (årnes)
tojo (Sarpsborg)
Viking_23 (Sandnes)
Cactus (Tønsberg)

Kake i morgen:
N/A (Tromsø)
[Gandalv] (Porsgrunn)
svada (Ulsteinvik)
ShataN (Tjodalyng)
Pompel (Ranheim)
berenike (Alta)
udis (Horten)
sillljee (Holmestrand)
Bearola (Vennesla)
Luinwe (Orkanger)
Inamoren (Bergen)

Si "gratulerer" med blomster!
Send bursdagskort

Sett theme-cookie
Sett cookie
Forum

Strre oversikt

De Selverklærte Gales Forbund (c) 1998-2017 · DSGF.no